Fra Fakarava til Tahiti / From Fakarava to Tahiti

Etter en (forhåpentligvis) vellykket seilreparasjon var det tid for å finne ut hva vi skulle gjøre de neste ukene. Storseilet var ikke sterkt nok til å tåle en ny tur sørover til Gambier, og vi hadde ikke lyst til å seile til Tahiti enda. Ny plan ble å hoppe mellom noen av atollene i Tuamotos vi ikke hadde besøkt enda.

Første stopp ble sydspissen på Toau. Ikke fordi vi ikke hadde vært der før, men rett og slett fordi det var meldt sterk vind og vi håpte det var et fint sted å vente på at den skulle gå forbi. Noen deilige late dager der vi igjen vandret på strendene og fikk fylt opp båten med litt kokosnøtter.

Kjell jobber med å ta det ytterste skallet av kokosnøttene / Kjell is huskiing a coconut
Når vi blir veldig varme på våre strandturer går vi bare videre ute i vannet en stund, det holder 28 grader / when walking the beach and we get to hot we walk in the water

Neste stopp ble Aratika, en atoll vi ikke hadde vært i før. Vel inne i passet så vi tre store morings-bøyer som så relativt nye ut, så vi fortøyde til en av de. Bortsett fra å vandre på revet og stranden er snorkling og dykking i passene i revet som omkranser øyene en av våre aktiviteter. Vi sjøsatte jollen og reiste ut og snorklet passet, og på veien passerte vi noen lokale «fiske-feller», stokker og garn satt ut i en V i vannet for å fange fisk. Oppi disse «fellene» lå det 3-4 menn og svømte, og de vinket oss over. Det viste seg at de holdt på å jage all fisken fra den ene siden av fellen og over i en mindre, for så å ta de opp neste dag og sende til Tahiti med forsyningsskipet. Vi ble invitert til å være med, og Kjell hoppet sporenstreks oppi sammen med de andre. Det var hundrevis av fisk OG et godt dusin med haier. Helt ufarlige Sleeping Sharks sa de lokale, men det er nå engang haier – over 2 meter …

Kjell på vei ned til fiskene / Kjell going in with the fish
Sleeping sharks

Etter seansen i «fellene» var det ut og fiske med harpun i passet. Vi var med her også, og fikk undervisning i hvordan vi skulle skyte fisken og ikke minst hvilke vi kan spise. En god del av fiskene her er veldig giftige – en nervegift som heter cigutera, og fisken får giften av å spise på korallene. Jo større fisk jo større er muligheten for å bli smittet for de har spist mere eller hverandre. Vi har en hovedregel at vi ikke spiser fisk fra lagunene fordi det er aldri helt sikkert, men denne gangen gjorde vi et unntak.

Noe av dagens fangst. Vi fikk en rød og en blå fisk til middag / some of todays catch. We got a red and a blue fish for supper

Aratika var en flott opplevelse, et stille og rolig samfunn der borgermesteren fortalte oss at de er stolte av å være «slow city». Mens vi var der kom forsyningsskipet fra Tahiti, og vi ble fortalt at det er alltid en stor begivenhet der hele atollen er i aksjon.

Vi satte seil igjen, denne gangen var det Rangiroa som var målet. Vi har vært der mange ganger før men hadde så lyst til å snorkle med delfinene i passet en siste gang! Men til tross for at vi lå i passet i timesvis så vi ikke en eneste delfin! Men vi traff våre venner fra Zizou og fikk noen flotte dager sammen med de før vi tok farvel (igjen) og satte kursen mot Apataki.

Vi var på jakt etter delfiner å svømme med, men fant bare denne flotte Eagle Ray / we tried to find dolphins to play with, but ll we saw was this Egle Ray

Dette var en helt ny atoll for oss, og igjen blåste det sterk nordavind og vi valgte å sette kursen rett nord for å finne ly. En flott plass med en liten «boat yard» der de kan ta båter på land. I hele Fransk Polynesia er det kun noen få steder de kan ta opp store seilbåter, og her er en av de. 2K, med sine 220cm kjøl er det kun 3 steder som kan løfte. Nå begynte vi å bli litt lei av å bare fordrive tiden! Det nærmet seg slutten av orkan sesongen og vi hadde bestemt oss for å seile til Fiji i slutten av mai så trangen til å komme seg til Tahiti og starte på klargjøring av båten var sterk. Dessuten hørte vi at cruisere kunne få Covid-vaksine i Tahiti, og den kunne vi godt tenke oss å få. Så vi heiste anker og satte kursen mot sivilisasjonen igjen.

På vei til Tahiti passerte vi Makatea, den flotte øyen som ligger mellom Rangiroa og Tahiti og som ikke har noe rev rundt seg. For å stoppe her må været være fint OG en av de tre moring-bøyene må være ledige. Det går ikke an å ankre for det er brådypt og bare korall. Vi var heldige og fikk den siste ledige bøyen klokken 7 om morgenen, og kontaktet en av de lokale guidene for å ta en tur til dryppsteinsgrottene. Vi har vært her før og hatt en runde på øya med den utrolige historien om fosfat-utvinning, men vi hadde gått glipp av grottene. Ruben var vennligheten selv og hentet oss klokken 9 for en tur over øyen. Grotten var en flott opplevelse! Lang nede under fjellet fant vi krystallklart, kaldt (25 grader!) vann i store dryppstensgrotter. En fantastisk opplevelse vel verd stoppet.

Vii fikk hver sin «Asian Lemon» til å vaske håret med – naturlig shampoo. Funket også og luktet friskt og godt 🙂 / we got an «Asian Lemon» to wash our hair with, natural shampoo. Worked well and smelled really good

Da det var tid for lunsj tok han oss med hjem og hans kone serverte oss en fantastisk lunsj som vi lurte på hvordan hun hadde klart å svinge opp mellom vi ringte og til vi kom. Nybakt kokt kokos-krabbe, kokos-brød, stekt Blue Marlin, Poisson Cru, salat, pannekaker med hjemmelaget guava marmelade og enda mer. Som vanlig her i Fransk Polynesia var det mengder av mat som var laget kun til oss to.

Pyntet med gamle perlebøyer / old pearl bouys used as decoration
Ruben plukker et par kokosnøtter til oss / Ruben is picking coconuts for us
Et fantastisk måltid / A wonderful meal
2K på bøye utenfor Makatea. Her ser dere hvir nærme bøyene er land, og når vinden snur sånn at akterenden ligger mot land er det bare 40 meter. / 2K moored outside Makatea, very close to the edge

Etter det overdådige måltidet takket vi pent (og betalte) for gjestfriheten, kom oss tilbake i 2K og satte kursen mot Tahiti. Vi så ingen god grunn til å bli liggende her over natten når vi kunne seile mot målet. En nydelig stjerneklar natt, fin vind aktenfor tvers og vi var fremme å på ankerplassen utenfor Papeete flyplass ved lunsjtider. Vi lå her for anker i 100 dager under lock-down, så det er som å komme hjem å ankre her.

Ankerplassen ved flyplassen ved solnedgang / airport anchorage by sundown

Så ble det litt travelt! Masse papirarbeid til agenter og myndigheter i Fransk Polynesia og Tahiti. Covid vaksine fikk vi også tatt, det var bare å stille seg i kø klokken 0600 om morgenen og før klokken 0900 var første dose satt.

Første vaksine sprøyte / 1st vaccine shot

Vi fikk oss et par netter i Papeete marina og fikk skylt salt av båten, spist noen gode måltider på restaurant og handlet de siste tingene vi ville ha med oss herfra. Sorte perler, vakre tahitiske stoffer og litt souvenirer må vi jo ha med oss hjem. Vi begynte å bli klare for avreise da Fiji plutselig fikk et massivt utbrudd av Covid – etter 364 dager helt smittefrie. Det tok bare et par dager før det formelig eksploderte (på grunn av en begravelse med 500 mennesker), og halve landet gikk i Lock Down. Fiji består av en masse små og to store øyer, og den største øyen og området rundt den ble hermetisk lukket. Ikke helt etter planen vår.

Vi gjorde det beste ut av tiden på Tahiti. 17-mai feiring hadde vi om bord i 2K med 17 gjester på vafler og vin – de kom klokken 13:00 og sistemann gikk hjem klokken 22:30 😊

Vaffler og vin – fin 17. mai feiring/Happy constitution day 17. May

Det ble utallige avskjedsmiddager og drinker, vi var en uke på Moorea og dykket med våre venner på Nuwam 2 og Casablanka – og en drøss med skilpadder 😊, vi snorklet og badet, handlet og ruslet turer på land og forsøkte å fordrive tiden mens vi telte på knappene for å finne hva vi skulle gjøre.

Dykking med skilpadder / diving with turtles
Klart og fint på 15 meters dyp / christal clear water at 15 meters

Fiji har et «program» de kaller Blue Lane, som er myntet på seilere som oss. Det er strenge krav og regler som skal etterfølges for å få komme inn i landet, men følger vi reglene er vi hjertelig velkommen. Selv etter Covid-utbruddet holdt de Blue Lane åpen, og den delen av landet som ikke var i karantene kunne vi fritt reise rundt i. Vi utsatte avreisen et par ganger i håp om at ting skulle bedre seg, men nå i skrivende stund har vi bestemt oss for avreise fra Tahiti tirsdag 1. Juni. Båten sjø-stues, mat lages og legges i fryseren og vi skrubber skuta under (eller klipper plenen…det er ganske mye groe).

Takk for to fantastiske år i smilets land! Utrolige opplevelser, en gjestfrihet i vanskelige tider du skal lete lenge etter (tror vi), samhold og hjelpsomhet og vennskap med båtfolk vi aldri kommer til å glemme, utallige middager og sundowners, gode diskusjoner, dykk i krystallklart vann – listen over opplevelser er uendelig. Det er vanskelig å heise ankeret for godt kjenner vi, men vi vet også at nye opplevelser venter oss lenger vest, og så håper vi at vi skal få muligheten til å reise en tur hjem til Norge.

Vi er klar! Vi setter seil sammen med to andre båter og regner med å bruke 11-12 dager på de 1900 nautiske milene til Denerau i Fiji.

After a (hopefully) successful sail repair, it was time to find out what we were going to do in the next few weeks.  The mainsail was not strong enough to withstand another trip south to Gambier, and we did not want to sail to Tahiti yet. The new plan was to jump between some of the atolls in Tuamotos we had not visited yet.

 The first stop was the southern tip of Toau.  Not because we had not been there before, but simply because there was a strong wind coming and we hoped it was a nice place to wait for it to pass.  Some lovely lazy days where we again walked on the beaches and filled up the boat with some coconuts.

 The next stop was Aratika, an atoll we had not been to before.  Well inside the pass we saw three large mooring buoys that looked relatively new, so we moored to one of them.  Apart from walking on the reef and the beach, snorkelling and diving in the passes in the reef that surrounds the islands is one of our favourite activities.  We launched the dinghy and went out and snorkelled the pass, and on the way back we passed some local ,»fishing traps», sticks and nets set out in a V in the water to catch fish.  In these «traps» there were 3-4 men swimming, and they waved us over.  It turned out that they were chasing all the fish from one side of the trap to a smaller one, for taking them up the next day and send them to Tahiti with the supply ship.  We were invited to join, and Kjell jumped straight up with the others.  There were hundreds of fish AND a good dozen sharks.  Completely harmless Sleeping Sharks said the locals, but they are sharks – over 2 meters…

 After the session in the «traps» it was time to fish with a harpoon in the pass.  We went with them, and were taught how to shoot the fish and which ones we can eat.  A good part of the fish here are very poisonous – a neurotoxin called ciguatera, and the fish get the poison from eating the corals.  The bigger the fish, the greater the chance of being infected because they have eaten more of each other or corall.  As a main rule we do not eat fish from the lagoons because it is never completely safe, but this time we made an exception.

 Aratika was a great experience, a quiet and peaceful community where the mayor told us that they are proud to be «slow city».  While we were there, the supply ship came from Tahiti, and we were told that it is always a big event where the whole atoll is in action.

 We set sail again, this time it was Rangiroa who was the target.  We have been there many times before but really wanted to snorkel with the dolphins in the pass one last time!  But despite being in the pass for hours, we did not see a single dolphin!  But we met our friends from Ziezou and had some great days with them before we said goodbye (again) and set course for Apataki.

 This was a completely new atoll for us, and again a strong north wind blew and we chose to head straight north to find shelter.  A great place with a small «boat yard» where they can take boats ashore.  Throughout French Polynesia, there are only a few places where they can pick up large sailboats, and here is one of them.  2K, with its 220cm keel, there are only 3 places that can lift.  

Now we started to get a little tired of just wasting time!  The end of the hurricane season was approaching and we had decided to sail to Fiji at the end of May so the urge to get to Tahiti and start preparing the boat was strong.  We also heard that cruisers could get Covid vaccine in Tahiti, and we would like to get that done., so we raised the anchor and set course for civilization again.

 On the way to Tahiti we passed Makatea, the beautiful island that lies between Rangiroa and Tahiti with no no reefs around it.  To stop here the weather must be nice AND one of the three mooring buoys must be free.  It is not possible to anchor because it is very deep and only coral.  We were lucky and got the last available buoy at 7 in the morning, and contacted one of the local guides to take a trip to the stalactite caves.  We have been here before and had a tour of the island with the incredible story of phosphate extraction, but we had missed the caves.  Ruben was our guide, and picked us up at 9am for a trip across the island.  The cave was a wonderful experience!  Far down we found crystal clear, cold (25 degrees!) water in large stalactite caves.  A wonderful experience well worth the stop.  When it was time for lunch he took us home and his wife served us a wonderful lunch we wondered how she had managed to make in just a few hours. Freshly cooked coconut crab, coconut bread, fried Blue Marlin, Poisson Cru, salad, pancakes with homemade guava jam and even more.  As usual here in French Polynesia, there were lots of food made just for the two of us.

 After the sumptuous meal, we thanked nicely (and paid) for the hospitality, got back in 2K and headed for Tahiti.  We saw no reason to stay here overnight when we could go sailing.  A beautiful starry night, nice broad reach wind and we arrived at the anchorage outside Papeete airport at lunchtime.  We were here at anchor for 100 days during lock-down, so it’s like coming home to anchor here.

 Then it got a little busy!  Lots of paperwork for agents and authorities in French Polynesia and Tahiti.  We also received a Covid vaccine, it was just a matter of queuing at 0600 in the morning and before 0900 the first dose was set.  We had a couple of nights in Papeete marina and got salt washed off the boat, ate some good meals at the restaurant and bought the last things we wanted with us from here.  Black pearls, beautiful Tahitian fabrics and some souvenirs to bring home.  We were getting ready to leave when Fiji suddenly had a massive outbreak of Covid – after 364 days completely infection-free.  It took only a few days before it literally exploded (due to a funeral with 500 people), and half the country went into Lock Down.  Fiji consists of a lot of small and two large islands, and the largest island and the area around it were closed.  Not quite according to our plan.

 We made the best of our time in Tahiti.  May 17 celebration (constitution Day) we had on board in 2K with 17 guests on waffles and wine – they arrived at 13:00 and the last went home at 22:30 😊 There were countless farewell dinners and drinks, we were a week on Moorea and dived with our  friends at Nuwam 2 and Casablanca – and a bunch of turtles 😊, we snorkelled, shopped and strolled ashore and tried to pass the time while wondering what to do.

 Fiji has a «program» they call Blue Lane, which is aimed at sailors like us.  There are strict requirements and rules that must be followed to enter the country, but if we follow the rules, we are most welcome.  Even after the Covid outbreak, they kept Blue Lane open, and the part of the country that was not in quarantine we could travel around freely. We postponed the departure a couple of times hoping that things would get better, but now at the time of writing we have  decided to leave Tahiti on Tuesday, June 1st.  The boat is stowed for the sea, dinners is pre-made and frozen and the hull is scrubbed (or mowed the lawn… there is quite a lot of growth).

 Thank you for two wonderful years in the land of smiles!  Incredible experiences, heartworming hospitality in difficult times, unity and helpfulness, lifelong friendship with cruisers, countless dinners and sundowners, good discussions, diving in crystal clear water – the list of experiences is endless. It is difficult to hoist the anchor, but we also know that new experiences await us further west, and we also hope to have the opportunity to take a trip home to Norway in the next cyclone season

 We are ready!  We set sail with two other boats and expect to spend 11-12 days on the 1900 nautical miles to Denerau in Fiji.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s