Jorden rundt med 2K

English below!

Til slutt kom dagen da vi var klar for å seile fra Fransk Polynesia til Fiji!

På ettermiddagen 3 juli 2021 satte vi seil og begynte på den 2000 nautiske mil lange seilasen.  For å få godkjennelse til å komme inn i Fiji nå i disse Covid-tider, måtte vi skrive under på at vi ikke skulle stoppe noe sted underveis. Det betydde at vi måtte passere paradisøyer som Cook Island, Nuie og Tonga uten å kunne stoppe og utforske. Vi måtte også ha på AIS-en, et tracking-system som gjør at vi kan følges hele veien.

Vi hadde laget ferdig og fryst ned mange middager, vi hadde kjøpt en anselig mengde tax-free brennevin, fylt båten med tørrvarer og hermetikk og hatt masse avskjeder med gode venner vi er redd vi aldri kommer til å se igjen. Det er med tungt hjerte vi heiser anker for siste gang etter over to år i dette vakre paradiset.

Men vi seilte ikke ut fra Papeete ankerplass alene; sammen med oss dro Two Drifters med Jenewora og Fergus og Venture Lady med Allison og Andrew. Vi skulle samme vei og vi skulle forsøke å ha daglig kontakt over VHF og SSB radio.

Det første døgnet ble i tøffeste laget. Vi møtte mye vind bare et par timer ut fra land, og siden det var lenge siden vi hadde seilt lange etapper, ble den første natten slitsom. Men ikke mer enn at vi klarte å glede oss over at vi hadde veldig god fart 😊

Vi hadde kontakt med de to andre båtene, og etter et godt døgn kom det melding fra Two Drifters at de hadde hatt en ukontrollert jibb i et vindkast og en uheldig bølge, og riggen hadde fått alvorlig skade, så de måtte gjøre vendereis ☹. Heldigvis var vi ikke langt fra Raiatea, så de hadde ingen problemer med å komme seg til land.

Det var ikke noe vi andre kunne hjelpe med, så det var bare å ønske de lykke til med reparasjonen og så fortsette ferden videre mot Fiji.

Som vi tidligere har skrevet la vi ut med et veldig slitent og reparert storseil som vi visste vi måtte behandle med varsomhet. Men i vår naivitet tenkte vi at vi skulle seile medvind og det går fint med våre to forseil. At vi ikke hadde lært etter alle disse årene på tur – det blir aldri bare medvind og det blåser mye i Stillehavet, og ganske riktig fikk vi dagevis med motvind over 40 knop. Så da måtte storseilet ned og kun det lille cutterseilet (stormseilet) opp og motoren gående på svakt for at vi ikke skulle gå bakover. I det verste uværet lå vi sånn opp mot vinden i 36 timer beveget oss forover i 2-3 knop. Sannsynligvis hadde det lureste vært å søke ly bak en av Cook Islands, men vi hadde jo ikke lov til å stoppe så det var bare å stå i det.

Det var en veldig slitsom tur! 2000 lange mil med mye vær, og vi er skjønt enige om at dette var den hardeste havkrysningen vi har hatt. Hva gjorde den så vanskelig? En stor del av problemene lå nok i at det blåste så mye at vi ikke kunne ha storseilet oppe. Uten storseilet til å stabilisere båten i stillehavsdønningene blir det mye rulling og det blir etter hvert ganske slitsomt. Men vi hadde ikke bare dårlig vær. Vi hadde også dager med fantastisk seil-vind, blå himmel og rolig hav, og vi hadde fløyelsnetter med akkurat passelig av alt.

Vi kom til Fiji midt på natten etter 16 dager, og kastet anker på karantene-plassen utenfor Denerau. Gleden over å være fremme var stor, og vi gledet oss til å våkne neste morgen og være fremme.

I tre dager lå vi på anker og ventet på å få komme til land. Myndighetene var stadig utenom i båt, de ville se papirer, ta covid-test, hente søppel og gå gjennom all mat om bord. Det er strenge krav til hva du kan ha med av mat, og alt av frisk frukt- og grønnsaker og alt av svinekjøtt, hermetisk og frosset også, blir konfiskert. Gleden var stor da de kom med to pepperoni-pizzaer til oss, vi var ganske lei av maten vi hadde ombord.

Fiji hadde vært 364 dager covid-fri da vi begynte søkeprosessen om å få seile dit, og vi hadde fått plass til båten på land og sett at det gikk fint å fly til Norge. Uheldigvis hadde de to smittede tilfeller rett før vi satte seil, og disse to klarte å smitte hundrevis av andre før det ble oppdaget (begravelse med 500 mennesker). Vi visste om dette da vi dro fra Tahiti, men lite ante vi hvor stor og omfattende lock-down vi reiste inn i. Hovedøyen Viti Levu i Fiji ble stengt for inn- og utreise og det er på denne øya flyplassen er, så da vi ankom øyriket gikk det ingen fly som tok passasjerer ut av landet!

Endelig kom vi inn i marinaen og kunne gå på land. Vi fikk handlet litt ny mat og vasket flere maskiner med klær, fikk kjøpt middag på restaurant (men ikke spise den der – stengt pga covid), og vi møtte på Rob fra Ventana som vi hadde vært sammen med i Fransk Polynesia. Høydepunktet var da vårt nye storseil kom fra New Zealand og ble levert på bryggen! Vi kunne ikke vente med å komme oss ut på sjøen igjen og teste det. Den gamle «filla» ga vi bort til en liten landsby ute på en av øyene, og de skulle bruke det til solbeskyttelse.

Siden flyplassen var stengt var det bare å kaste loss fra marinaen etter et par dager og seile ut i dette fantastiske landet. Fiji består av 332 øyer hvor 110 er bebodde. Språket er Fiji og engelsk, og vi gleder oss til å møte de lokale og kunne språket! Fiji er et stillehavsparadis og det er laget masse filmer rundt på de fantastiske øyene, og noen av øyene er belagt med luksus-resorter og bungalower.

Første stopp var Muscet Cove, et sted som er «sagnomsust» blant cruisere. Stedet ble etablert for mange år siden av en cruiser som droppet ankeret her for godt. Et sted der vi er velkomne, det er bøyer vi kan fortøye i, det er flotte forhold for snorkling, bading og surfing rett ved og en koselig restaurant med priser som passer for seileres budsjett. Siden landet er i delvis lock-down var det ingen andre turister på resortene, så vi cruisere ble godt kjent og vi hadde noen fantastiske uker med mye fest og mye moro med gamle og nye venner. Vi skal garantert tilbake dit flere ganger!

Men som vanlig måtte vi videre, vi hadde mange øyer å utforske. Vi brukte de neste to ukene på å flytte oss oppover langs øyene som heter…., og ankret opp på steder som vi hadde lest om. Vi så filmen Castaway Island med Tom Hanks mens vi lå ankret ved Castaway Island og hadde gått tur på stranden vi så på filmen. Vi seilte til Blue Lagoon og så den filmen mens vi var der, og vi ankret ved Manta Ray island og snorklet med de fantastiske dyrene.

Hver dag mens vi var underveis brukte Kaia noen timer på å undersøke muligheten for å få tak i flybilletter til Europa. Vi fikk til slutt tak i et reisebyrå som viste seg å være knallflinke, så når Fiji air til slutt satt opp såkalte «repatriation flights» for å få utlendinger ut av landet, fikk vi billetter.

Da det var i boks var det bare å avtale opptak av båten og sette i gang med arbeidet. Båten skulle på land, kjølen skulle graves ned i sanden og alt utvendig som seil, tauer, bimini og sprayhood må pakkes inn i båten. Innvendig skulle hele båten vaskes med eddik, alle klær pakkes i vakuum-poser, all mat  som ikke er hermetikk blir gitt bort pluss titusen små ting som måtte ordnes. Men vi var klar for jobben og for å fly hjem til Norge.

Vuda Marina var et utrolig flott sted og vi følte oss velkommen og tatt godt vare på fra første øyeblikk. Personalet møtte oss med velkomstsang (på Fiji’sk) og blomsterkrone til båten, og vi fikk all mulig hjelp den uke vi var der.

Da båten gikk på land flyttet vi inn i en av utleie-hyttene deres så vi slapp å bo i kaoset i båten.

Etter en ukes hektisk jobbing var vi klar for å gå på flyet.

Vi hadde tatt covid-test (negativ), skrevet ut masse papirer, fått registrert Covid-vaksinen hjemme i Helse-Norge så vi hadde Covid-pass, og vi hadde dobbelt og trippel sjekket at turen hjem var klarert. Vi skulle fly New Zealand, Kuala-Lumpur, Dubai, København og Stavanger, en tur på totalt 42 timer – med maske – lå foran oss.

Turen gikk fint, ingen problemer på noen av grensene, lite folk på flyene så vi kunne ligge ned på flere seter og da vi kom til Stavanger med Covid-pass ble vi ønsket velkommen til Norge og kunne dra rett hjem. Dessverre var bagasjen blitt tatt av rullebåndet av «noen» i New Zealand og sendt på karantene-hotell, men den dukket opp etter noen uker.

Det var godt å komme hjem og møte familie og venner og vi var heldige med været som var fantastisk flott, noe som gjorde overgangen fra tropisk klima relativt lett. Nå er det bare å nyte å være hjemme en stund og glede oss til å reise tilbake til 2K i mai.

On the afternoon of July 3, 2021, we set sail and began the 2,000-nautical-mile voyage from French Polynesia to Fiji. In order to get approval to enter Fiji now in these Covid times, we had to sign a confirmation stating that we would not stop anywhere alongon our way. Doing this had to pass paradise islands such as Cook Island, Nuie and Tonga without being able to stop and explore. We also had to have an active AIS, a tracking system that will show our route.

We had filled the boat with food and a considerable amount of tax-free liquor and had lots of partings with good friends we are afraid we will never see again. It is with a heavy heart that we raise anchor for the last time after over two years in this beautiful paradise

It was a very tiring trip! 2000 long miles with a lot of weather, and we both agree that this was the hardest crossing we have done. What made it so difficult? A large part of the problems was probably that the wind was so strong that we could not raise our very old and tired mainsail. Without the mainsail to stabilize the boat in the Pacific waves, the boat was rolling a lot. But we did not have bad weather all the time, we alsoo had days with fantastic sailing, blue skies and calm seas, and we had velvet nights with just the right amount of everything.

We arrived in Fiji in the middle of the night after 16 days, and dropped anchor at the quarantine anchorage outside Denerau. We ware thrilled to finally have arrived in Fijo, and were looking forward to waking up the next morning after a good night of sleep. The check in procedure took three days, and it was a very long three days at anchor. The authorities were constantly out in the boat, they wanted to see papers, take covid tests, pick up rubbish and go through all the food on board. There are strict requirements for what you can bring into the country, and the fresh fruit and vegetables and all pork, canned and frozen as well, are confiscated. They even brought us pepperoni pizzas, which was ust what we neede after 18 days of boat-food.

Fiji had been 364 days covid-free when we began the application process to sail there, and we had booked a hurricane pit on land in Vuda marina for 2K so that we could fly home to Norway. Unfortunately, the country had two persons infected with covid just before we sailed from Tahiti, and by the time we reached Fiji parts of the country was in extensive lock-down we. The main island Viti Levu in ​​Fiji was closed for entry and exit, and it is on this island that the airport is, so then we arrived in the archipelago there were no planes taking passengers out of the country!

 Finally we entered the marina and were able to go ashore. We bought some new food and washed several machines with clothes, bought dinner at a restaurant (but did not eat it there – closed due to covid), and we met Rob from Ventana who we had sailed alongside with in French Polynesia. The best thing was when our brand new main sail arrived from New Zealand! The old one was later to be given as a present to a small village on one of the remote islands.

Fiji consists of 332 islands of which 110 are inhabited. The language is Fiji and English, and we look forward to meeting the locals and knowing the language! Fiji is a Pacific paradise and lots of movies have been made around the wonderful islands, and some of the islands are covered with luxury resorts and bungalows.

The first stop was Muscet Cove, a place that is «legendary» among cruisers. The place was established many years ago by a cruiser who dropped anchor here and never left.  A place where we are welcome, there are buoys we can use for moorng, there are great conditions for snorkeling, swimming and surfing right next door and a cozy restaurant with prices that suit the sailors’ budget. Since the country is in partial lock-down, there were no other tourists at the resorts, so us cruisers got to know each other well and we had some wonderful weeks with lots of partying and lots of fun with old and new friends. We will definitely be back there several more times!

But as usual we had to move on, we had many islands to explore. We spent the next two weeks moving up the islands called Mamanouka chain, anchoring in places we had read about. We watched the movie Castaway Island with Tom Hanks while we were anchored at Castaway Island and had walked on the beach we saw in the movie, we sailed to the Blue Lagoon and watched that movie while we were there and we anchored at Manta Ray island and snorkeled with the amazing animals. Every day while we were «on the road», Kaia spent a few hours researching the possibility of obtaining airline tickets to Europe. We finally found a great travel agency, so when Fiji air finally set up so-called «repatriation flights» to get foreigners out of the country, we got tickets.

When that was sorted, all we had to do was arrange for the boat to be liftet out of the water and start working. When 2K was liftet out of the water, the keel was to be dug into the sand and everything outside such as sails, ropes, bimini and sprayhood had to be packed into the boat. Inside, the whole boat was to be washed with vinegar, all clothes packed in vacuum bags, all food that was not canned to be given away plus ten thousand other small things that had to be arranged. But we were ready for the job and to fly home to Norway.

Vuda Marina was an incredibly beautiful place and we felt welcome and well taken care of from the first moment. The staff greeted us with a welcome song (in Fiji) and a flower crown for the boat, and we received all possible help the week we were there. When the boat went ashore, we moved into one of their rental cabins so we did not have to live in the chaos of the boat.

After a week of hectic work, we were ready to board the plane. We had taken the covid test (negative), printed out lots of papers, registered the Covid vaccine at home in Helse-Norge so we had a Covid passport, and we had double and triple checked that the trip home was cleared. We had to fly New Zealand, Kuala-Lumpur, Dubai, Copenhagen and to Stavanger. A trip of a total of 42 hours – with a mask – was ahead of us.

We had no problems at any of the borders, not many passangers on the planes so we could lie down on the seats and when we came to Stavanger with Covid pass we were welcomed and could go home. Unfortunately, the luggage had been taken off the conveyor belt by «someone» in New Zealand and sent to a quarantine hotel, but it showed up after a few weeks.

It was wonderful to come home and meet family and friends and the weather the first month was warm and dry and made the transition from tropical climate relatively easy.