Jorden rundt med 2K

English below.

Denne flotte, lille stillehavsatollen ligger helt vest i Fransk Polynesia, og er vanligvis stoppested for seilere på vei vestover mot Fiji, Tonga eller New Zealand. Vi har hørt masse flott om atollen og gjestfriheten til de få fastboende og har gledet oss til å seile hit. Nå er de fleste land rundt oss fremdeles stengt for innreise, så vi må bli her i Fransk Polynesia en sesong til. Med masse av tid og en båt som håndterer veien tilbake i motvind, bestemte vi oss for å seile de 100 nautiske milene vestover. Og vi ble ikke skuffet. Her fant vi en stillehavsatoll som den vi har lest om i gamle reiseskildringer med smilende polynesere og en gjestfrihet som var langt over det man kan forvente.

Sammen med oss seiler Tuomultous Uproar fra USA med Lisa og Russ ombord. De seiler en First 42s7 så vi holder samme fart og vi har mer eller mindre seilt sammen siden november 2019 😍⛵️

Maupiaa har 20 fastboende og produksjon av copra er inntektskilden her. Livet på atollen er stille og rolig, de jobber med å kutte opp kokosnøtter til copra og fange mat til dagens måltider. Av de 10 husstandene her er det kun en som har kjøleskap, så her snakker vi om kortreist, fersk mat. Det går i fisk, både fra lagunen og ute på havet når sjøen tillater det, laguster, kokoskrabber, skjell og selvfølgelig kokosnøtter og grønnsaker som de dyrker selv. Butikk finnes ikke rett og slett fordi de aldri får forsyningsskip, så lagrene av nødvendige varer må være enormt. Det eneste skipet som kommer er det som henter copra, og det har ikke vært her på over ett år.

De fastboende har familiene sine på naboøyen Maupiti (100 mil) og når det er tre dagers værvindu med fint og stille hav hender det at «kommunebåten» tar turen og bringer proviant og folk. Ellers er det populært med oss cruisere når vi har vært innom Maupiti og slektningene til folket på Maupihaa har fylt opp båtene våre med esker og poser, grønnsaker og ferske baguetter, olje og bensin og noen ganger også folk.

Passet inn til lagunen på Maupiaa er kjent som det aller vanskeligste i Fransk Polynesia. «It turns boys into men» har vi lest… Det er dypt nok men veldig smalt, og siden det kun er en inngang er det tidvis veldig sterk utadgående strøm. Men vi valgte en dag med lite bølger og passelig vind og etter en natt på havet kjørte begge båtene enkelt inn i lagunen. Vel fremme ved ankerbukten utenfor noen hus, fikk vi straks besøk av «velkomstkomiteen» som gledet seg til alle pakkene 😄.
I morgentimene fikk vi også fisk på kroken, en 11 kilos Mahi Mahi ble lempet ombord så gleden var stor. Kaia stilte seg som vanlig bak for å rense etter at vi hadde ankret opp, men ble bestemt skjøvet til siden av vårt lokale besøk. Harry skulle ordne opp i dette! Og han hadde gjort det før… Det eneste som gikk på sjøen var halen, resten av fisken ble flotte fileter, hodet skulle grilles og resten ble kokt til hundemat. Her kastes ingenting!!

Vi ble sammen med Uproar invitert på middag til begge familiene her nord på atollen, første kvelden hos Norma og Harry der de disket opp med fantastisk sjømat. Norma har en gang i tiden utdannet seg til kokk, og dette måltidet var ett av de beste vi har hatt i Fransk Polynesia. Den andre kvelden var vi hos naboen (og broren til Harry) Marcelo og Adriane og døtrene Karina og Famano. Måltidet var igjen fantastisk med alt havet har å by på av mat (også litt av vår Mahi Mahi), hele grønne kokosnøtter å drikke og hjemmebrygget Tahiti øl……sukker, gjær og vann 😜

Vi ble her nord i atollen en god uke og hadde mange flotte dager. Turer på stranden, turer på utsiden av atollen for å samle fine skjell som havet kaster inn når det blåser mye, besøk på land og mere mat og mere kokosnøtter hos familiene her og hyggelige kvelder ombord hos hverandre med god mat og spill. Vi spiller Mexican Train Dominoes, terningspillet Farkle eller kort, og det føres sirlig regnskapap med vinnerene 😂

Etter å ha vært her noen dager kom også New Zealand båten Le Pukeko med Magalie, Kris, Anuk og Alizie opp fra syd i atollen, de hadde vært her flere uker allerede. Hele familien snakker fransk så det ble enda lettere å være sammen med de lokale og vi hadde masse flotte kvelder med familien. Fastboende her snakker lite engelsk men forstår mye, så Kaias skolefransk har virkelig blitt satt på prøve og blitt betydelig forbedret🤓

Syd i atollen ankret vi igjen opp utenfor noen hus på 5 meters dyp. Vi var igjen på land og ble tatt godt i mot av familiene her – Mana og Maureen, Rava og Tiarie og Hina, Kevin og Pierre. Alltid en grønn kokosnøtt å drikke og utallige måltider. De nærmest konkurrer om å ha oss til lunsj eller middag, og de lager alltid dobbelt så mye mat som det vi kan spise. Men det betyr jo bare at vi får med rester ombord…😜

Men det har ikke bare vært late dager! Kjell og Russ har reparert clutchen på øyas bil, fått nytt liv i en påhengsmotor, lappet sammen en trebåt, en aluminiumsbåt og en i glassfiber og skrudd på masse elektronisk utstyr. Vi har også gravd dypt i skuffer og skap etter t-shirts, lesebriller, lim, skruer og muttere, slangeklemmer og en masse annet de har bruk for på land. Veldig godt å kunne gjengjelde den utrolig gjestfriheten.

Etter 23 dager her var det et fint værvindu for oss å seile østover mot Bora Bora på. Vi visste vi skulle få motvind, men vi ventet på at det skulle vært 10-12 knop og helst med en litt sydlig eller nordlig komponent. Det hadde blåst mye i tre uker, og da et endelig ble stille vær måtte vi snorkle i passet og utenfor revet før vi dro. Utenfor revet ligger vraket av det tyske militærskipet Sea Adler fra 1. verdenskrig, og det var spennende å snorkle og se på restene som lå spredt på grunt vann på korallrevet.

Vi måtte også spise avskjedsmiddag med Norma og Harry flere kvelder, og fikk med oss en ferdig kokt kokoskrabbe og 7 kokosnøtter som «niste» 🤗

Vi har ikke ord som klarer å beskrive den fantastiske opplevelsen vi hadde disse 23 dagene på Maupihaa. Men bilder sier ofte mer enn 1000 ord!

Maupihaa / Mauphelia

This beautiful little isolated atoll is located in the far west of French Polynesia, and is usually a stopover on the way to New Zealand. We have heard great stories about the atoll and the hospitality of the few permanent residents, and have been looking forward to visiting the atoll. With New Zealand still closed for entry, we are staying here in paradise for another season, and with plenty of time and a boat that can handle the trip back east in headwinds, we decided to sail the 100 miles from Maupiti to Maupihaa. Tumultuous Uproar from the USA with Lisa and Russ on board have been our buddy-boat for months, and they also sailed with us to Maupihaa.

Maupihaa has 20 permanent residents and the production of copra is the source of income here. Life on the atoll is quiet and calm, the daily chores is work on the copra and catching food for today’s meals. Of the 10 households here, only one has a refrigerator, so the locals eat mainly fresh food like fish, lobsters, coconut crabs, shells and of course coconuts that they harvest every day. There is no shop simply because they never get supply ships, so the stocks of necessary goods must be enormous. The only ship that arrives is the one that picks up the copra, and it has not been here for over a year.

They have their families on the neighboring island of Maupiti (100 miles east) and when there is a three-day weather window with nice and quiet sea, the «municipal boat» sometimes takes the trip and brings provisions. The cruisers also bring supplies from Maupiti given to them by relatives. Relatives of the people of Maupihaa have filled boats with boxes and bags various supplies, plus vegetables, fresh baguettes, oil, petrol and sometimes people.

The pass to the lagoon on Maupiaa is known as the most difficult in French Polynesia. We have read «It turns boys into men»… It is deep enough but very narrow, and since it is only one entrance, there is sometimes very strong outward current. But we chose a day with little waves and fair winds and after a night at sea, both boats drove easily into the lagoon. Arriving at Anchor Bay outside some houses, we were immediately visited by the «welcome committee» who were looking forward to all the packages 😄.
Right before we arrived we caught an 11 kilo Mahi Mahi. Finished anchoring, Kaia was on the back of the boat cleaning the fish, but was pushed asside by Harry – he was going to sort this out! And he had done it before … The only thing he threw back in the sea was the tail. He made great fillets, the head was to be grilled and the rest was cooked for dog food. Nothing is thrown away here !!

We were all invited to  dinner  both families here in the north of the island. The first night we dined with Norma and Harry and the second night with Marcelo and Adriane and the daughters Karina and Famano. Wonderful evenings with all the food the sea has to offer (also some of our Mahi Mahi), green coconuts for drinks and some locally brewed «Maupihaa beer». 

We stayed here North in the atoll for a week and had lots of fun. Walks on the beach outside the atoll to collect fine shells the sea throws in, walks on the «road» and more dinners with the families here. In the evenings we play Mexican Train Dominoes, the dice game Farkle or cards on the boats 😂

After being here for a few days, the New Zealand boat Le Pukeko joined us from south of the atoll. They had been here for many weeks, and knew everyone by now.

South in the atoll we anchored outside some houses at a depth of 5 meters. Again we were welcomed by the families here, and served coconuts and countless wonderful meals. The hospitality was unbellivable. 

But it was not just lazy days! Kjell and Russ repaired an outboard motor, patched together a wooden boat, an aluminum boat and one in fiberglass and a lot of electronic equipment. We also dug deep into drawers and cabinets for t-shirts, reading glasses, glue, screws and nuts, hose clamps and a lot of other things they needed on land. it felt good to be able to reciprocate the incredible hospitality.

After 23 days here, we got a nice weather window to sail east towards Bora Bora. We knew we were going to get headwinds, but waited for it to be 10-12 knots and preferably with a slightly southern or northern component. Before we left we snorkeled in the pass and outside the reef. Outside the reef we found the wrec of the German military ship Sea Adler from World War I, and it was exciting to snorkel and look at the remains that are scattered in shallow water on the coral reef. We also had several farewell dinners with Norma and Harry when we left they gave us a coconut crab and 7 coconuts for the trip 🤗

We can not find words good enough to describe the wonderful experience we had these 23 days on Maupihaa. But pictures often say more than 1000 words!