Kauehi og å ankre i Fransk Polynesia

English below!!

Etter et par deilige, rolige uker i den øde atollen Tahanea, bestemte vi oss for at det var på tide å seile videre. Vinden var god for å seile vestover, og vi bestemte oss for å besøke atollen Kauehi som lå 30 NM nord-øst for der vi var nå. Så tidlig om morgenen heiste vi seil og vinden var perfekt for å ta oss rett til Kauehi. Men det varte dessverre ikke… Midt på dagen kom det en kraftig squall med øs pøs regn og over 30 knops vind, og den satte oss skikkelig ut av kurs. Vi hadde kun storseil oppe, men det var til gjengjeld helt ute, og det var alt for mye seil i denne kraftige squallen. Så vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å seile med vinden, og den hadde dreid i uværet og førte oss bort fra målet. Vanligvis er squaller noe som kommer hurtig og går hurtig, og sjelden når de 30 knops styrke i dette området. Men denne var av det seige slaget og vi kjempet med (eller rettere sagt mot) vind og regn i over en time før det endelig ga seg. Da var vi søkkvåte, kalde og slitne for det er krevende å håndstyre i sånne forhold. Men, det ga seg og vi rullet ut genoaen igjen og satte kursen igjen mot Kauehi. Dessverre var det blitt mørkt innen vi nådde frem til passet, og vi besluttet å kaste anker utenfor atollen istedenfor å gå inn. Det er ikke vanlig, men vi hadde enda mindre lyst til å gå inn i helt ukjent område i mørket. Så vi hadde en urolig natt men udramatisk natt, og heiste anker med morgenlyset og gikk inn gjennom passet.

Kauehi er en liten atoll men den har både flyplass og en liten by og moringsbøyer for cruisere. Vi var helt alene her, og kunne velge og vrake i bøyer å fortøye i. Moringene som byene har lagt ut er for at vi ikke skal ankre på korallene og ødelegge de, men dessverre vedlikeholdes ikke disse moringene så de er ikke helt å stole på. Så vi valgte en av de ytterste, dvs lengst vekk fra byen og stranden, så med den vindretningen som var nå ville vi drive ut på dypt vann hvis moringen røyk mens vi var på land. Det er mange hensyn å ta og mye å tenke på! Vanligvis forsøker vi å fridykke på moringene (eller ankeret) for å se hvordan det ser ut, men her var vannet helt grumsete og det var overhodet ikke fristende å dykke ned i.

IMG_3277
Hovedgaten på Kauehi

Byen var en gate, en kirke, en del hus og tre butikker. Det virket helt øde da vi vandret rundt, bortsett fra et par griser vi møtte vi lite folk. Vi var på jakt etter litt internett og litt mat, og fant etter hvert begge deler, men det var lite å juble for. Internett er kjempe treigt i disse områdene og butikkene har heller ikke mye utvalg. Dessuten var det fremdeles julehøytid her på øyene (midt i januar) og de hadde ikke hatt forsyningsskip inne på fire uker. Men vi fikk da litt frysevarer, øl, rom og mel så da var vi reddet.

IMG_3283
Kaia foran en av butikkene – Magasin

Etter å ha handlet og vandret hele den øde byen fra den ene enden til den andre, løste vi fortøyningene og seilte ut i atollen og til et sted vi hadde blitt fortalt skulle være veldig fint. Vi fant øde motuer (øyer), hvite strender og krystallklart vann og ikke minst klarte vi å ankre i kun sand!

IMG_3303
Gris i gaten 🙂
IMG_3285
Gris på stranden. Den kom opp etter å h avkjølt seg i vannet men vi rakk ikke ta bilde av det

 

IMG_3302
Et typisk by-hus med masse perlebøyer utenfor

 

IMG_3308
Et hus til
IMG_3300
Her ligger masse kokos-skall etter å ha blitt renset for å lage kopra. Det ytterste skallet blir enten liggende i store hauger eller brent

 

IMG_3299
Den eneste vannkilden de har på atollene er å samle regnvann i store tanker

Vi ble på dette helt øde stedet i to uker, helt alene og med nesten ingen vind. Vi brukte tiden til å reparere dinghien som lakk både luft og vann, og kom oss frem der vi ville med SUP-ene (paddlebrett).

IMG_3326
to paddlebrett (SUP) på stranden

Lange turer på land, ut på det ytterste revet ved lav-vann på jakt etter fine skjell eller turer på motuene der vi fant så mye kokosnøtter vi ville ha.

 

IMG_3321
Kjell på det ytterste revet på lav-vann. Stillehavet rett bak han

IMG_3322Vi hadde tre dager med absolutt ingen vind der både stjerner og palmer speilet seg i vannet og det eneste vi hadde å klage på var at det var fryktelig varmt. Vanntemperaturen nådde over 30 grader disse dagene, så det var ingen hjelp i å bade heller.

IMG_3287
Kjell borer hull i en kokosnøtt for å helle ut vannet som er inni. Det drikker vi (Kaia), og det skal være veldig sunt og fullt av elektrolytter. Så enten spiser vi det hvite kjøttet eller maler det opp og «skviser» ut kokosmelken, for så å tørke det hvite kjøttet og bruke det i småkaker. Egen blogg om kokosnøttens magiske bruk litt senere

 

IMG_3314
Når anledningen byr seg går Kaia på land og har en yoga-stund i skyggen av noen palmer. Godt for kropp og sjel

 

IMG_5951
Det ble så stille etter hvert at ankeret ble liggende BAK båten – og her ser vi ankeret på bunnen på 10 meters dyp
IMG_5970
Blikkstille morgen, og sånn fortsatte det i tre dager. Det ble veldig varmt etter hvert og vanntemperaturen steg til 30 grader C

IMG_5956IMG_5971

Men alt har en ende og en tidlig morgen satte vi kursen mot nordpasset i Fakarava for å ha et siste dykk der med våre venner på Ocean Blue. De skulle seile mot Tahiti et par dager senere så ville vi dykke med de måtte vi komme oss til Fakrava

Ankring i Fransk Polynesia

Etter å ha ankret flere ganger enn vi har tall på, regnet vi oss som ganske flinke på dette området. Men det var før vi kom hit! I Fransk Polynesia måtte vi lære oss å ankre på nytt, for her var det helt andre «regler» som gjaldt!

I Maquesas er det ikke lune ankringsplasser bak korallrev, men ankring i bukter inne ved land der bølger og dønninger slår inn hele tiden. Bølger og vind er ikke alltid i samme retning, så for å få en noenlunde rolig ankring i disse områdene er det vanlig med anker både foran og bak. Dvs at vi først legger ut anker foran, og så bruker vi dinghien til å sette ut et nytt anker bak for å tvinge båten opp mot bølgene. Klarer vi ikke å legge båten opp mot bølgene er det alt for mye vugging og risting til at det er levelig om bord.

Så kom vi til Society Island, og her er det stort sette bare å sette ankeret i sand og så rygge det fast og så sitter vi. Enkelt og reit og helt etter boken.

WP_20190806_07_57_39_Pro__highres
Perlebøyer som vi har funnet på strendene på atollene. De er populære blant cruiserene for å løfte ankerkjettingen over ting på bunnen. De skal med hjem og henge på hytten som gode minner.

Så kom vi til Tuamotos, og her dukket det opp nye problemer. Atollene i dette området er spekket med «bummies» – skjær eller steiner ville vi kalt det på norsk, og det er mange av de. I enkelte av atollene ligger de så tett at det er umulig å finne plass til å svinge rundt uten at ankerkjettingen blir sittende fast i disse steinene og det er ikke noe vi ønsker. Steinene er knudrete og harde korallformasjoner der kjettingen (eller ankeret) kan sette seg skikkelig fast og i aller verste tilfelle kan kjettingen ryke. Så nå måtte vi lære å flyte kjettingen under vann. Dette er stikk i strid med alt vi har lært om ankring og det satt langt inne å løfte kjettingen fra bunnen første gang. Men vi hadde egentlig ikke noe valg, så etter å ha fått tak i 3 gamle perlebøyer var det bare å forsøke. Det betyr at vi setter ankeret i sand, og så hekter vi perlebøyene på ankerkjettingen for å løfte den så den flyter over bummiene. Dette er ikke alltid fort gjort, vanligvis setter vi ankeret på 8-10 meter, slipper ut 30-40 m kjetting og så går en av oss i vannet for å se hvordan det ser ut. Så blir kjettingen trukket inn igjen til første bummy vi skal flyte over og bøyen hektet på. Dette gjentar vi til vi føler at kjettingen flyter over de aller fleste av steinene. Resultatet er jo at vekten av kjettingen som skal ligge på bunnen og være en del av sikkerheten vår i mye vind, blir sterkt redusert ved at den nå flyter i vannet. Så da kompenserer vi med å legge ut enda mer kjetting, og så tenker vi at HVIS vi mister ankerfestet vil ankeret raskt sette seg fast i en av bummiene så vi vil aldri dregge veldig langt….

DSCN2785
Perlebøyer under vann for å løfte ankerkjettingen opp over «bummiene»

 

After a couple of quiet weeks in the deserted atoll of Tahanea, we decided it was time to sail on. The wind was good for sailing west, and we decided to visit the atoll Kauehi which was 30 NM north-east of where we were now. So early in the morning we hoisted sails and the wind was perfect to take us straight to Kauehi. But unfortunately it did not last … In the middle of the day there was a heavy squall with a rush of rain and over 30 knots of wind, and it set us off course. We had the mainsail up, and it was far too much  in this powerful squall. So we had to sail with the wind, and since it had changed direction in the squall we ware carried far away from Kuaehi. We struggled with (or rather, against) the wind and rain for over an hour before it finally gave up. Then we were soaking wet, cold and tired and rolled out the genoa again and headed for Kauehi. Unfortunately, it was dark before we reached the pass, and we decided to throw anchor outside the atoll instead of going in. It is not common, but we had even less desire to go into completely unknown territory in the dark. So we had a restless but undramatic night, and raised anchor with the morning light and sailed in through the pass.

Kauehi is a small atoll with both an airport and a small town and mooring buoys for cruisers. The town was a street, a church, some and we met only a couple of pigs but little people. There was still a Christmas holiday here on the islands (mid-January) and they had not had a supply ship in four weeks so the variety in the grocery shops ware sparce. But we got some frozen goods, beer, rum and flour so we were saved. After shopping and wandering the deserted city from one end to the other, we left the area and sailed out into the atoll to find a nice, quiet atholl. In the south corner we found deserted motus (islands), white beaches and crystal clear water and not least we managed to anchor in sand only!

We stayed at this completely deserted place for two weeks, and spent the time repairing the dinghy that leaked both air and water, and used our SUP borads to go ashore. We had long walks on land, out on the outermost reef at low tide in search of fine shells or trips on the motu where we found as much coconuts as we wanted. We had three days of absolutely no wind where both stars and palm trees reflected in the water and the only thing we had to complain about was that it was terribly hot. The water temperature reached over 30 degrees these days, so there was no help in swimming either.

Everything has an end and an early morning we headed for the North Pass in Fakarava to have a last dive there with our friends from Ocean Blue.

 

 

 


En kommentar om “Kauehi og å ankre i Fransk Polynesia

  1. Hei! Ser dere har ankommet Papeete. Har dere noe føling med corona-viruset der? Får dette noe innvirkning på seilingen videre?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s