Makatea, en stillehavsøy med mye historie

 

DCIM100MEDIADJI_0011.JPG
Bilde lånt fra Internett. Det er en dramatisk kystlinje for det som ser ut som strand er faktisk et korall-platå i vannkanten

Vi hørte om Makatea første gang fra våre venner Christina og Alex på SV Mare. De skulle seile dit, og hadde hørt masse flott om øyen. Den tilhører Tuamotos-arkipelaget og er den atollen/øyen som ligger nærmest Tahiti. Så det er et greit stoppested mellom Tahiti og Rangiroa (Tuamotos).

IMG_4391
Symbolikken er: Den øverste stripen er lys blå og representerer himmelen, den hvite midtre stripen representerer navnet White Rock (papa te på Tahitisk) og den nederste stripen er dyp blå og symboliserer hav som omgir øya. Den røde stjernen forener himmel og hav og fullfører en rød-hvitblå referanse til den franske flagg.

Vi la ut fra Moorea, naboøyen til Tahiti, en formiddag, og håpet å treffe Makatea før det mørknet dagen etter. Men med vind rett i mot ble det en seig tur, der vi krysset oss oppover og følte vi aldri kom noe nærmere. Da vinden døde andre kvelden tok vi ned seilene og kjørte motor de siste timene.

IMG_4390
Ruten fra Moorea til Makatea

Vi kom til Makatea klokken 23:00, og det var veldig mørkt. Den gamle industri-kaien hadde noen lys, og vi hadde hørt det var her bøyene til å fortøye i var. Det er ikke mulig å ankre for det går rett ned fra 30-40 meter og til flere hundre. Så bøye måtte vi finne eller dra videre. Men det var en rolig natt, lite bølger og vind, så med kraftige hodelykter og våre supre trådløse internkommunikasjon (hodesett) fant vi en bøye og fikk fortøyd uten problemer. Syntes nok vi var litt nærme brenningene på revkanten……men satt på ankeralarm og la oss til å sove.

Neste morgen våknet vi tidlig og kom ut til et flott syn. En vakker, frodig øy rett ved siden av oss, og et korallblått hav der vi så bunnen på 20 meter. Vi bare måtte bade!

IMG_4360

IMG_4384

IMG_4386
Jollå fortøyd innenfor den gamle molo vegen. Herfra fraktet de fosfat ut til de ventende frakte-skipene. 2K i bakgrunnen

Makatea hadde fra naturens side store forekomster av råfosfat, og i årene 1906-1966 hadde de stor industri på denne utvinningen. Virksomheten sysselsatte mange og fikk stor betydning økonomisk. Det ble bygget en stor fabrikk med togbane til å frakte fosfat ned til havnen og forsyninger opp igjen til byen som ligger midt oppe på øyen.Til driften av virksomheten ble det i hovedsak benyttet importert arbeidskraft fra andre områder i Stillehavet, og fra Vietnam og Kina. På det meste bodde det 3 000 mennesker på Makatea. En liten by, Vaitepaua, oppsto og det dukket opp skoler, butikker, bakere, slaktere, frisører, barer, vaskeri og det meste annet en liten by krever. Det kom også levende dyr fraktet fra New Zealand og som slakteren på øya tok seg av. Fosfat ble den viktigste eksportartikkelen i Fransk Polynesia i disse årene.

IMG_4383
Her er vi på den gamle veien som går gjennom ruinene av bebyggelsen. Jungelen har tatt over i løpet av 60 år
IMG_4382
Bilde fra det gamle slakteriet

Vi ble fortalt at det ikke var aktuelt å blande arbeiderne fra de ulike distriktene når det gjaldt bosetning, så den lille øyen ble delt inn i områder. Ett for Selskapsøyene, ett for Tuamotos, ett for Marquesas, ett for Vietnamesere og ett for Kinesere. De to sistnevnte gruppene sto hovedsakelig for det som ikke hadde med fosfat-industrien å gjøre (butikker, bakere mm).

IMG_4365
Rester av butikk og baker

Det var flere typer boliger, en kaserne-lignende brakke for alle de mennene som kom alene, en annen type for de med familie og så selvfølgelig de adskillig finere boligene for ledelsen av fabrikken.

fullsizerender-5.jpg
Et gammelt tysk tog utenfor den kommunale bygningen som i dag huser borgermester og politi
IMG_4366
Her har jungelen tatt helt over

Vi ble også fortalt at en stor del av lønnen til arbeiderne ble utbetalt som bonger som kunne byttes i mat på butikken (som ble drevet av fabrikken). Senere ble det utbetalt penger, og da forteller sønnen til en av kontordamene på den tiden, at moren fortalte om en kø på den ene siden av veien med menn som skule heve lønn, og konene på den andre siden av veien for å få tak i pengene med en gang. Det fantes vertshus der pengene kunne forsvinne….

IMG_4372
En pust i skyggen og litt vann, det går noen liter i løpet av en dag. Med over 30 grader det å vandre på sightseeing er slitsomt.

Men en dag var det nok. Øyen var utmagret og full av huller som en sveitserost, og det begynte å bli vanskelig å få gravd ut fosfat. Alt arbeid med graving foregikk for hånd, og så måtte fosfater bæres til veien der toget kunne frakte det til havet. En del av hullene er fylt igjen i ettertid, men fremdeles er utmarken gjennomhullet.

FullSizeRender (4)
Dette bildet som henger på kommunehuset viser hvordan øyen var(er) helt gjennomhullet etter utgravingene. Bildet nederst viser havnen der alt ble fraktet til og fra og der vi ligger. Her ses tydelig korall-platået som vi ikke hadde lyst til å ende opp på

Ressursene tok slutt og virksomheten opphørte i 1966. Ett år senere var det ca 100 mennesker igjen og jungelen begynte sitt arbeid med å ta over bygningsmasse som ikke lenger var i bruk.

IMG_4357
Mer fra en svunnen tid. Det utstyret ingen så syn på ble bare stående og ruste

All denne historien fikk vi av en vennlig mann som vi kom i snakk med. Konen hans solgte oss to brus på butikken, og sa vi måtte ta turen bak huset og se på hagen. Det gjorde vi selvfølgelig, og der traff vi mannen. Han tok oss på en omvisning i frukt😀-og grønnsakshagen deres, og det var helt fantastisk. Det fosfatrike jordsmonnet er som skapt for dyrking, og sammen med en del nedbør gjør det at ALT gror villig.

20191126_114600.jpg
Damen fra butikken som vi desverre ikke husker navnet på. Gjestfriheten er overveldende på alle øyene vi har vært. Her er vi i Hagen hennes og blir servert forskjellige typer frukt fra Hagen, før mannen hennes tar oss på rundtur i ruinene
fullsizerender-6.jpg
Kart over øyen på veggen på butikken

Vi gikk derfra med papaya, guava, lime og asiatisk lime, auberginer og en del vi ikke kan navnet på. OG han gikk med oss i flere timer mot havnen og pekte og fortalte hvordan det hadde vært her en gang i tiden.

IMG_4363
Her plukkes det auberginer og papaya og lime til oss
IMG_4362
Pommes d’amour
20191127_132422
Litt av alle godsakene vi fikk med oss

 

IMG_4354
Krydderhagen –

Vi ble også introdusert til deres sønn og svigerdatter, og fikk se fangsten av kokoskrabber de hadde gående. Ruben (sønnen) fanget og sendte ca 30 krabber til Tahiti med fraktebåt hver måned. Makatea har fraktebåt som kommer fra Tahiti med varer en gang pr mnd. Vel, Kaia ble helt betatt av kokoskrabbe-jakt og spurte om vi kunne være med……og fikk ja 👍😜🦂🦀

IMG_4369

Klokken 19:30 (stupmørkt) ble hun hentet på restene av den gamle industri-brygga. Kjell ble værende i båten. Vinden hadde snudd på N-NV og store dønninger slo inn mot brygga og revkanten. Vi var veldig usikre på hvor godt feste i bunnen var på den bøyen vi lå på, og med nordlig vindretning lå vi med hekken mot land, og hadde kun 40 meter klaring. Løsnet båten her mens vi var på land ble det «game over» og det er ikke en «crab-hunting» verd. Vi hadde dessuten bestemt oss for å dra derfra etter jakten, selv om vi bare hadde vært i ett døgn.

Men jeg (Kaia) fikk en flott tur i regnskogen med hodelykt sammen med to unge menn. Jeg var utstyrt med joggesko og myggspray, de gikk i flip-flops og bar overkropp…De hadde vært ute tidligere på dagen og satt ut feller, det vil si lagt ut kokosnøtter med et lite hull i, der de vet krabbene oppholder seg.

IMG_4375
Fellene

Krabbene kommer ut for å spise og da er det bare å plukke. Men kun en viss størrelse og aldri damene, de skulle legge egg.

FullSizeRender (2)
Krabbene blir surret med tau og bananpalme blader for å kunne bæres i sekk på ryggen. Noen av de kan være «like store som underarmen på en voksen mann» men de levde lenger borte. Vår jakt foregikk rett bak huset

Vel tilbake i landsbyen ble jeg med Ruben hjem og han kokte to krabber til å ha i 2K på veien mot Rangiroa. Mens krabbene kokte satt jeg utenfor huset med familien og småpratet litt på engelsk og litt på fransk. Det viste seg at faren og moren hans også bodde i det lille huset, og to små barn. Det er et helt annet og mye enklere og ukomplisert liv de lever på disse Stillehavsøyene, og de virker veldig fornøyde. Det sies jo at de jobber til de har nok, og så er de happy. Ikke noe mas og jag etter å jobbe mer og tjene mer, har de nok til å klare seg er det OK. Før jeg gikk den kvelden ga jeg familien 5000 XFR, ca 480 kroner, som takk for omvisning, krabbe-jakt og masse frukt og grønt. Mor fikk tårer i øynene og klemte og kysset meg på begge kinn, så det var nok et kjærkomment bidrag til husholdningen.

IMG_4371

Vi forlot Makatea med tungt hjerte. Vi hadde såvidt sett litt og truffet veldig flotte mennesker, og ville vært mye lenger. Men vi kommer tilbake på veien til Tahiti, og skal passe på å komme i bedre vær. I etterkant har vi også forstått at vi la oss på den dårligste bøyen (nærmest land) så det kan vi jo også gjøre bedre neste gang.

Krabbene og det nybakte kokos-brødet ble spist til lunsj på Rangiroa, og smakte fantastisk! Mildere enn våre krabber, men det var vel ikke annet å vente med en diett utelukkende på kokosnøtter

FullSizeRender (1)
Baby krabbe

20191127_121031

IMG_4370

IMG_4382
Bilde fra det gamle slakteriet
IMG_4373
De hadde en imponerende solcelle-park, faktisk den første vi har sett på øyene. Den var en hybrid-variant, og når strømmen fra solen var brukt opp slo dieselgeneratoren seg automatisk på. Før dette hadde de kun strøm mellom klokken 0600 og 2000. Alle husene her har også innlagt vann hvilket ikke er vanlig på øyene

IMG_4385FullSizeRender (3)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s