Jorden rundt med 2K

Etter å ha heist seil fra Makatea midt på natten, var det bare å sette kursen mot Rangiroa lenger nord. Vinden var (selvfølgelig) fra nord, så igjen var det å seile kryss mot målet, men vinden løyet i løpet av natten og de siste timene mot morgen ble det motor. Vi må stadig time ankomsten til atollene på grunn av høy/lav-vann og de kraftige strømmene inn og ut av passene. Tidspunktet å gå inn og ut på er det de kaller «slack tide», det vil si timen rundt når det snur mellom høy- og lav-vann. Tidevanns-strømmene kan bli opptil 8 knop i noen av passene, og det er ikke greit å ha det i mot seg 😱🌊. Det kan også bli voldsomme bølger hvis vind og strøm jobber mot hverandre, men rundt slack tide er det vanligvis ganske rolig. Vi kom oss greit inn denne morgenen.

Rangiroa er verdens 2 største atoll og den største i Tuamotos. Omkretsen på lagunen er 230 km, så det tar noen timer å seile fra den ene enden til den andre. Det bor ca 2800 mennesker her, de fleste i de to byene ved passene men også en del bosetning rundt på korallrevet. Det er også mange marae – gamle, hellige steder – spredt rundt på land, noe som vitner om tidligere bosetninger.

Rangiroa var den andre lagunen i Tuamotos vi seilte inn i, og vi ble gledelig overrasket. Fantastisk klart og varmt vann, et yrende liv under havflaten og hyggelige mennesker på land. En veldig rolig og avslappet atmosfære, her er det ikke noen grunn for å «stresse» med noen ting. Tror ikke de har det ordet i språket sitt 😜. Etter å ha snorklet litt rundt et område de med rette kalte akvariet, var vi klare for å dykke i passet.

Passene i atollene i Tuamotos er kjent for flott snorkling og ikke minst dykking. Ved slack tide går folk ut og driver med strømmen inn i lagunen, enten i overflaten eller 15-20 meter under. Dyrelivet er utrolig og sikten vanligvis veldig klar. For å være på den sikre siden ville vi ha første dykket her med en av dykker-sentrene, men stor var skuffelsen da vi fikk høre at de ikke gikk i passene med noen som ikke hadde dykker-sertifikat 😟. En av tingene vi virkelig hadde tenkt å gjøre mye her var nettopp å dykke, og vi hadde investert en del i komplett utstyr for begge to. Vel, det var ikke mye å tenke på, så Kjell satte seg på «skolebenken» hos en av de lokale dykker-sentrene for å bli Open Water sertifisert (Kaia har sertifikatet). Tre dager og fem dykk senere var sertifikatet i boks!

De tre siste dykkene Kjell hadde med instruktør var i passet, og Kaia var med. Det ble noen fantastiske timer under vann, ingen av oss hadde opplevd noe lignende! Delfiner, haier, Napoleon fisker, akvariefisker i hundretall – alt mens vi drev med strømmen langs korall-veggen. Dette ga mersmak!

Den store lagunen hadde mye mer å tilby enn vandring i de små landsbyene eller dykking. De mest kjente severdighetene var The Blue Lagoon og de rosa sandstrendene. Og vi måtte jo selvfølgelig se det. Været hadde vært fint i flere uker, lite regn og passelig med vind, så vi satte kursen sy-vest i lagunen mot The Blue Lagoon. Hele lagunen er grunn, 20-25 meter med enkelte spredte grunnere korallhoder. De syntes vanligvis tydelig som lysere flekker i vannet, så vi er konstant på utkikk når vi seiler i lagunen. Å gå på et korallhode er ingen spøk!! Når vi er i de grunneste områdene med mye korallhoder er vi helt avhengig av sol-lys ovenfra eller bakfra for å kunne navigere mellom «bummies». Er ikke forholdene rett må vi enkelte ganger la vær å gå inn der vi hadde tenkt.

Vi tok turen både vest i lagunen for å sjekke ut The Blue Lagoon og øst for å se The Pink Sand, men begge turene ble lite vellykket. Vind og overskyet og voldsomme regnskurer gjorde at vi ikke fikk sett hva disse stedene har å by på. Når vinden er feil i forhold til der vi er i lagunen, kan ankerplassen bli virkelig utrivelige for båten ligger og hiver på seg i bølgene. Hvis ankerkjettingen da setter seg fast på et korallhode eller to kan utfallet i verste fall bli at ankerkjettingen ryker …. Så forsøker å flytte oss med været for å alltid å være på den sikre siden.

Etter en uke med skiftende vær kom solen tilbake fra skyfri himmel, og vi fant «paradis» syd i lagunen. Bildene får tale for seg selv 😀👍

er

Rangiroa var en opplevelse for oss, og første skikkelige opphold i Tuamotos. Vi skjønte hvorfor andre seilere har skrytt uhemmet av dette området, og at de blir her i flere år. Den planlagte turen til Marquesas for å feire jul ble avlyst, og vi bestemte oss for å bli i Tuamotos og sjekke ut atollene her. Vi traff dessuten flere båter på Rangiroa med kjekke folk ombord – Ocean Blue og Uproar – og de fortalte at Fakarava var et samlingssted rundt jul og nyttår. Så valget var enkelt og en uke før jul satte vi kursen dit.

Vi fisker ikke mye i lagunene for det er en gift som heter sigueterra som er å finne i fisker som spiser på korallene. Giften finner også i fiskene som spiser fiskene som spiser koraller .. så vi holder oss unna. De som får i seg nok av denne giften blir skikkelig syke og det finnes ikke motgift, pluss at resten av livet må man visstnok holde seg unna fisk. Vi fanget denne – Pacific Needle Fish – og den var ok å spise sa de lokale. Vi spiste den og det gikk fint, men nå har vi sagt at vi ikke fisker mer inne i lagunene.