Jorden rundt med 2K

Fra Moorea til Huahine er det for oss ca en 12-timers seilas, så vi bestemte oss for å ta dagseiling. Det vil si at vi skulle heise anker før soloppgang, og da ville vi etter våre beregninger rekke frem (med liten margin) før solnedgang. Men det går ikke alltid som planlagt….. Det ble en litt for sen kveld med gode venner, og vi gjorde det kunststykket å «slumre» vekkerklokken, og heiste seil klokken 07:30 istedenfor klokken 06:00.🙄

Vinden var på vår side og vi heiste det vi kunne av kluter, men da mørket seig på var vi en god time unna inngangen til passet på Huahine. Så der fikk vi som fortjent!

Å seile inn i passene på disse atollene om natten, i mørket, mens bølgene slår hvitt rundt deg er ikke noe vi kan anbefale. Vi fulgte kartene og merkene, men det var intens stemning om bord de 5-6 minuttene det tok før vi var inne i rolig vann. Ankeret ble sluppet så snart vi så en mulighet, det var vanskelig nok å manøvrere i mørket, og på ankerplassen var det mange båter uten lys Som gjorde jobben ekstra vrien. Men vi slapp kroken på 25 meter, heiv ut 60 meter kjetting og fikk hold på ankeret. Med så mye vekt ute var det ingen fare for at vi skulle drive noen steder så vi tok en ankerdram, litt mat og fant køya.

Neste morgen våknet vi til en fantastisk fin utsikt. For en vakker øy! Grønn og frodig og med (det etter hvert vanlige) krystallklart, blått vann. Øya har imponerende tropiske jungelområder, fargerike planter, bananlunder, vannmelonfelt og vakre bukter og strender. Det er mye mindre turistifisert enn de større øyene, og Huahine har beholdt mer av det autentiske Polynesia.

 Ut over morgenen kom våre venner på Vega, Mjolnir og Ubi også seilende, og så var vi samlet igjen. 👍⛵️Her traff vi også enda en norsk båt, Bare Bare, så nå mister vi snart oversikten på alle som er her i Fransk Polynesia.

Hva gjør i så når vi ligger flere båter sammen? Her ble det happy-hour drinker på Huahine Yatch Club, og de varte til lenge over happy hour 🙄. Rusleturer på land, bading og snorkling, besøk mellom båtene og spilling av Mexican Train. Det er travelt å være utenfor en by.

Etter noen dager bestemt vi oss for å dra sørover på øyen, det var mer å se og oppleve og vi blir fort lei av å ligge ved en by. Så vi sa farvel til de andre og dro til en ankerplass midt på øyen som heter Hana Iti. Her er en utrolihg fin liten sandstrand og en motu (øy) som var kjent som et flott snorklepunkt. Det kan vi skrive under på! Da vi la oss til med dinghien samlet det seg masse stripete akvariefisk under oss, akkurat som om de kom da vi la oss der, og da vi hoppet i vannet ble de svømmende rundt oss. Det viste seg at de små turistbåtene som drar hit mater fisken, så derfor kommer de svømmende hver gang det kommer en båt. Neste gang vi var her hadde vi med litt brød og da spiste de av hendene våre.

Det ble også noen turer på land og en tur innover i jungelen bak stranden. Der fant vi en sti som tok oss opp til toppen av det lille fjellet med flott utsikt. På veien oppover gikk Kjell litt «bananans» med macheten, han syntes stien trengte litt rydding….

Det fantastiske feriestedet Hana Iti som var på denne stranden må vi nevne. Anlegget besto av en topp restaurant og et lite basseng på stranden. Gjestene bodde i 30 små bungalower i skråningen av en skogkledd bakke (der Kjell dreiv med skog-rydding), og interiøret i hver bungalow var et stykke (lokal) kunst. Bungalowene var ordnet på en måte sånn at ingen av de kunne sees fra andre bungalower, hvilket var en ny tanke. Plastikk var bannlyst og den britiske eieren og hans Polynesiske kone var forut for sin tid på luksus.

Når anlegget sto ferdig har vi ikke klart å finne ut, men vi har hørt at det kun var fem år gammelt da syklonen Alan traff Huahine i april 1998 med vindkast på opptil 150 km/t. Enorme mengder regn og vind ødela bungalower og hovedbygninger fullstendig. Bare på Huahine ble 430 hus fullstendig ødelagt og syklonen er den verste naturkatastrofen som noen gang har truffet Huahine (og i mindre grad Raiaetea og Bora-Bora.) Feriestedet Hana Iti var ikke økonomisk mulig å gjenoppbygge.

Kjell og jeg (Kaia) gikk tur innover i regnskogen og så ruiner etter bygninger som var helt overtatt av jungelen. Senere fikk vi lære at det var rester av det vakre hotellet vi hadde sett.

Så gikk turen tilbake til byen igjen, og tiden var inne for å dra videre. Målet med turen fra Moorea var å se Huahine (check) OG å seile til Maupiti. Maupiti er en av de små, litt isolerte Selskapsøyene, og passet inn er smalt og veldig værutsatt. Så det er ikke hver dag det går an å komme inn og ut, bølgehøyden bør blant annet ikke være over 1,5 meter hadde vi lært og det burde ikke blåse mer enn 15 knop. Vi hadde fulgt med på været i mange dager og nå kom det noen dager med fine forhold. Fra Huhine til Maupiti er det 14-15 timers seilas, så det var bare å legge i vei.

Det ble 14 timer med motorseiling. Vinden kom rett bakfra, og skuta vår er ikke veldig glad i det. Vi kunne ha rigget til med spridde seil så hadde det gått bedre, eller spinnaker, men siden det var natt og mørkt bestemte vi oss for å motorseile med kun genoa og ha en rolig natt. Dessuten er det greit å få skikkelig ladning på batteriene. Og da er det på sin plass å si at vi er skikkelig fornøyd med lithium batteriene vi satt inn i Fort Lauderdale. Vi har masse strøm og har full kontroll på forbruk og spenning så vi snakker gjerne om livet «før og etter lithium batterier»

Passet inn til Maupiti var enkelt da vi kom dit, lite bølger og lite vind så vi hadde ingen problemer med å komme inn. Men vi skjønner at dette er et pass man skal være forsiktig med å forsøke seg på i mye bølger, så vi var glade for at vi kjører den litt mer forsikte linjen og tar hensyn til de anbefalinger som gis.