Maupiti ligger som en av de minste og vestligste øyene i Selskapsøyene. Det er kun ett pass inn mellom korallrevet som omkranser øyen, og det er kjent for å være ett av de tøffere passene å gå gjennom. Det anbefales å ikke gå inn hvis bølgehøyden er over 1,5 meter og vinden over 15 knop. Så vi fulgte nøye med på vær- og bølgeforhold, og gikk inn en stille og fin dag. For oss var det helt u-dramatisk fordi forholdene var så gode, men det brøyt rundt oss ganske nærme så vi skjønner at i litt dårlig vær kan dette være vanskelig.
Vi har hørt om flere som ikke har kunnet gå inn, og om de som blir liggende inne i lagunen lenger enn planlagt fordi de ikke kommer seg ut.
Men for et sted!! Vi har skrytt av de andre øyene, men her, etter å ha seilt 20000 nautiske mil på to år, fant vi vårt drømmested ❤️🐬🏝🐠
Maupiti kalles for Bora Boras lillesøster, og vi velger å kalle den Fransk Polynesia vakreste. Vannet i den innelukkede lagunen er krystallklart og har alle blåfargene fra krystallblått til grønt. Sandstrendene er hvite og vakre og korall-hagene er fargerike og levende. Her er ingen hoteller eller barer, kun pensjonater som tar i mot gjester, og 2-3 spisesteder som serverer lunsj og en pizza-restaurant. Forsyninger får de maks en gang i måneden, og da vi var der var det lenge siden båten hadde kommet. Mangelen på forsyninger gjorde at utvalget på pizza og annen mat på restaurantene var dårlig, bortsett fra alt som hadde med fisk å gjøre, det hadde de nok av. Og grønnsaker for det dyrker de selv på øyen.
Hva gjorde vi så på denne stille øyen i 18 dager?
Da vi kom dit var det flere kjente båter, derav to Norske, Queen, og Mais Umas. Vi hadde noen deilige dager sammen med de, og 2K startet vaffelpressa og inviterte alle båtene i lagunen på vafler – ombord på Queen ⛵️👍
Maupiti er ikke et sted alle går innom, og de som drar innom her er som regel på vei vestover mot Niue, Palmeston, Tonga og til slutt New Zealand før november. Så vi følte etterhvert at vi lå her som en slags velkomst- og farvel komité. Til vår glede kom det mange kjente etter hvert, og vi hadde mange flotte dager med Mjolnir, Alutia, Cheglia, Malisa, New Nexus og Atzek Dream.
Høydepunktet var å snorke og dykke med Manta Rays. Lagunen har ca 30 av disse vakre fiskene, og noen av de har faste steder de er på om morgenen og formiddagen, og bryr seg ikke om at vi svømmer sammen med de. De er på disse faste stedene for å spise og for å bli renset av småfisk som spiser av kroppen på Mantaen (cleaning stations).
Nesten hver dag var vi og snorklet eller dykket, enten med Mantraene eller på korall-hagen som ligger innenfor revet. Gleden over å finne et fargerikt og veldig levende korallrev med masse fisk var stor.
Vi gikk også turer her, og spiste mye lunsj på land. Maupiti har kun en veg, som går rundt øyen lang vannet, og den er 9 km. Vi gikk den og fikk se en øy der våren har slått ut i full blomst og alt var fargerikt og utrolig vakkert. Folket her steller hagene sine og pynter med blomster og nytteplanter og er utrolig vennlige.
Fylt gresskar ble en suksess ombord
En annen utflukt er opp til toppen av fjellet her, ca 500 meter. Det er en bratt tur og den siste etappen er det boltet tauer fast i fjellsiden til å klatre med. Men vi kom oss opp i varmen, og utsikten var vel verd strevet!
Mens vi var her fikk vi også vår første skikkelige runde med matforgiftning. På vei hjem etter runden rundt øyen gikk vi forbi to damer som solgte noe mait og drikke fra lasteplanet på en bil. Det var ingen tvil om at maten var laget hjemme på kjøkkenet, og vi fikk stukket en frityrstekt sak i hånden og nødet til å spise. Det var fisk og grønnsaker i en deig som var fritystekt, riktig godt var det så vi kjøpte noen med oss hjem. Vi ble litt urolige i magen uten å tenke over hva det kunne komme av. Disse «kakene» ble liggende i kjøleskapet i to dager før vi spiste de til sen middag – og tre timer senere skjønte vi at det ikke var lurt 😱. Det tok to døgn før vi hadde noe med noen andre å gjøre, og enda flere før vi følte at vi var «på plass igjen». Så nå er vi litt mer forsiktige med hva vi spiser.
Alt har en enda, og også oppholdet her. Kaia skulle hjem en tur, og siden det var umulig å få flybilletter ut fra Maupiti til Tahiti (der flyet til Norge gikk fra), måtte vi ut av passet en uke før hjemreisen for ikke å bli inne-blåste. Kjell hadde mest lyst til å bli her noen uker mens hun var i Norge, istedenfor å bruke 24 timer på å seile til Tahiti og måte ligge der og vente en måned. Så ut av Maupiti måtte vi, og ny plan ble å seile til Bora Bora og så kunne Kaia fly til Tahiti herfra når det ble tid for det. Her er det 8 flyavganger daglig så det var ikke noe problem.
Noen av våre seilvenner; Mjolnir, New Nexus og Malisa
Jorden rundt med 2K 