Jorden rundt med 2K

Tahiti – Moorea – Tahiti – Moorea – Raiatea – Tahaa – Bora Bora – Tahaa – Raiatea – Tahiti

Hjemmefra kan det være lett å tenke at livet på 2K må være nydelig avslappende og at dagene forgår i rolig tempo. En måned om bord har rettet opp denne misoppfatningen. Det er alltid noe som skjer, noe som skal ordnes på båten eller på land eller noe man vil få med seg. I tillegg er det alltid noe som burde vært vasket fritt for salt. Selv om noen dager i større grad enn andre inneholdt flere timer på dekk med en god bok, er ingen dager verken like eller kjedelige. Å skulle skrive et leservennlig innhold om en så innholds- og opplevelsesrik ferie har på grunn viste seg å være ganske utfordrende, om ikke umulig.

Fremfor å beskrive aktiviteter og steder (beklager Mamma), har jeg derfor valgt å forsøke å skildre noen av de utrolig mange inntrykkene dette stedet har å by på. For selv om Mamma og Kjell ønsket seg blåere vann, mer farger og liv i korallrevene, flere fisk på kroken, mindre vind om natten (og mer vind når vi seilte), mindre regn og høyere temperaturer, har ferien vært mer enn spennende og fin nok for en som kommer rett fra hverdagslivet i nord.

Å feriere i turistparadis uten å leve turistlivet er nok bare mulig i seilbåt. Selv med ti dager værfast på Bora Bora var det kun siste dagen vi syklet gjennom turistdelen av øya. Et av de største inntrykkene fra ferien er hvor lett man kommer i kontakt med folk. Menneskene på disse øyene (selv Tahiti) er så vennlige og hjelpsomme at en normal nordmann kan føle seg brudd over all hilsing og overflod av blikkontakt. Ya Orana (Hallo) den ene veien og Maruuruu (takk) den andre veien. Det går ikke buss på de mindre øyene (selv ikke Bora Bora), men hva gjør vel det når det er kultur for å plukke opp haikere? Folk er åpne og deler gladelig historier om kultur og personlige liv. For eksempel fortalte en danser fra forestilling på Heiva om hvordan han selv opplevde å flytte fra én øy til en annen og damen på sykkelutleien fortalte om meningen bak tattoveringen hun hadde nedover hele armen. Tatoveringer er på samme måte som Heiva og dansing en stor del av kulturen og alle tatoveringene er fulle av symbolikk og dypere mening. Her tatoveres livet og nære relasjoner skjult i mønstre og dyr (som en Manta Ray eller en slange). I tillegg til lokalbefolkningen møter man utrolig mye flotte og interessante med-seilere som inviterer på sun-downer og kan fortelle om eventyr og utfordringer til langt inn i de mørke timene. Med-seilere man kan dra på sykkeltur, middager og øy-tour med. 

Naturen er ubeskrivelig nydelig. Frodig og fargerik. Full av lukter og frukter. En vandring langs veikanten byr på landkrabber som kryper raskt ned i hullene sine, massevis av hunder som ikke kan bestemme seg for om de vokter huset eller vil ha oppmerksomhet, frukt og planter i alle slags former og farger i alle hagene, hus i de merkeligste former og farger (de bygger ut etter hvert som de får råd) og «post»kasser som er laget for å motta ferske baguetter hver morgen. Hvis du så svinger opp fra veien eller bare kikker til siden ser du bratte vulkanske fjell som er kledd i grønne trær og planter og som bølger seg på en måte ingen fjell her hjemme gjør. Snur du nesen andre veien og ned i vannet er det koraller og hvit sandbunn. Her lever det ulike Rays (MASSE) og et mangfold av småfisk som kan få selv en nervøs (les livredd) amatørsnorkler til å ligge fortryllet og smilende. Kan forresten stolt og storfornøyd melde om masse snorkling og INGEN spotting av hai!

Smakene er av en annen verden (kanskje ikke så rart). Pamplemousse (en søt og saftig grapefrukt/lignende frukt) ble desidert favoritten, selv om avokado som ser ut som den er farget med konditorfarge selv i off-season ikke er til å klage over. Selv en varm nutella-panini fra en food-truck føles ut som en liten opplevelse. Kanskje fordi det spises nettopp her i paradis. 

Og til sist, kanskje det viktigste og beste med hele ferien: selskapet. Å komme om bord på en velsmurt maskin og selvfølgelig forstyrre dynamikk og harmoni med å kaste dopapir i feil do allerede første dagen, og fortsette med å bruke tid på å lære seg rutiner og regler samtidig som man kjemper mot hetesjokk, konstant svette og 12 timer jetlag var frustrerende for både Mamma og Kjell og meg. Det skal likevel ikke legges skjul på at feriens høydepunkter (i tillegg til å endelig oppleve snorkling som mer gøy enn skummelt, og aldri bli mett på tradisjonell dansing i magisk oppkledning) uten tvil har vært å spille Mexican Train på kvelden, nyte dagens siste solglimt på dekk, Mammas hjemmelagde fiskekaker og andre middager, nybakte brød og boller eller bare å sitte i sofaen og lese mens Mamma syr til den store gullmedaljen. Det er også lite som slår å kunne krype inn i armkroken til Mamma og snakke om alle de viktige og uviktige tingene i livet uten å tenke på dårlig internett.

Hovedpoenger er vel at minnene fra denne ferien kommer til å varme meg gjennom de neste kalde månedene i nord. Og jeg kommer definitivt tilbake (hva skulle man ellers brukt lange lærerferier på?).