Selskapsøyene er en del av Fransk Polynesia, og består av 14 stillehavsøyer. De viktigste øyene er Tahiti, Moorea, Raiatea, Tahaa, Bora Bora, og Huahine.
Det var midt på natten da vi ankom Tahiti, seilasen fra Ahe hadde vært en av de beste og en av de raskeste på lenge, så vi sprengte tidsskjemaet 😜. Innenfor Tahitis nordligste punkt, Pointe Venus, hadde vi lest det var fint å ankre hvis du kom frem om natten, så vi satte kursen dit. Å bevege seg gjennom passasjen i revet og inn til byen Papeete om natten var helt uaktuelt, selv om fullmånen ga oss godt lys.
Ankerbukten var stille og rolig og vi sov godt helt til solen kom. Stor var forundringen da vi sto opp og skulle ha morgenbad og det lå et kraftig og dypt fiskegarn utspent rett bak båten.
Mens vi sto og så på dreiv vi inn i garnet og fikk etterhvert roret på feil side. Vi forsøkte å heise anker for å dra oss vekk fra garnet, men ankeret lå på andre siden så da ble ting bare verre 😳. Til slutt kom en av fiskerene roende – med et stort smil. De hadde spent garnet over hele bukten, vi regner med de la det langt fra oss, men så snudde vinden og med 30 meter kjetting ute kan vi ha flyttet oss opptil 60 meter fra der vi lå. Vi hoppet i vannet med snorkel og maske for å sondere terrenget, og det kom enda en fisker til, svømmende han også.
Så med forente krefter og ved å stå på garnet mens Kaia forsiktig kjørte fremover, klarte vi å komme oss løs. Vi ble vinket avgårde med smil og latter fra alle involverte – og klokken var ikke blitt 8 engang. Velkommen til Tahiti.
Papeete marina var neste mål. Det hadde vært deilig med en brygge å fortøye i, ferskvann til å spyle båten og ikke minst å ligge midt inne i byen. Det var plass til oss og de smilende ansatte tok hånd om innsjekking og papirarbeidet på et blunk. Ved siden av oss lå den amerikanske katamaranen Archer med Elisabeth, Seth og tre små gutter ombord, en båt vi har hørt mye fint om fra våre Norske venner.
Vi nøyt å være i havn! Vasket og polerte skuta, vasket sengetøy og håndklær, spiste middag på Roulottene (rullende matboder som dukker opp etter mørkets frembrudd) og gikk og vaset i byen – og ikke minst klargjorde vi båten for Katrine og gledet oss til hun skulle komme ombord om noen dager!!
Katrine ble møtt på flyplassen med blomsterkrans og mamma sine klemmer. Det er ikke fritt for at det er ei som har gledet seg veldig til dette besøket 😍.
Papeete viste seg å være en storby med alt det som en storby har å by på. Det var vi overhodet ikke forberedt på. Vi har reist for lenge fra småsted til småsted og trodde at det var sånn det var i Fransk Polynesia 😳. Men her fant vi alt vi trengte og mere til, og Carrefouren, supermarkedet, var helt eventyrlig. Det var som å komme inn i et stort, velfylt supermarked i Europa – med tilnærmede Norske priser. For en glede å finne matvarer vi har savnet!
Vi er medlem av en «klubb» som heter Pacific Puddle Jumpers, og som har som formål å legge til rette for seilere som krysser Stillehavet. Blandt annet arrangerer de et velkomstparty tre dager til ende på Tahiti og naboøyen Moorea. Dette arrangementet hadde vi lyst til å være med på, så vi ble værende i området en liten uke og vente på det.
Tahiti-Moorea Rendevous starter med en uformell regatta fra Tahiti til Moorea lørdag morgen, men alle konkurranseinstilte seilere vet hva som skjer når startskuddet går 👍. Jada, det var noen av båtene ved startlinjen som definitivt ikke anså denne rallyet som «uformell», og 2K var en av de 😇. Til tross for skiftende vinder, til tider ingen vind og så til slutt alt for mye vind, kom vi inn som båt nr tre og var fornøyd med det. Hvor mye Katrine og vår franske gjest satte pris på konkurranse instinktet lar vi stå åpent….
Helgen i Cooks Bay med Pacific Puddle Jumpers var flott. Det var masse å gjøre; middager og lunsjer, konkurranse i lokale flermannskajakker med utrigger, lokalt håndverk vi kunne prøve oss på, underholdning fra lokale sangere og dansere og selvfølgelig kokosnøttåpning og steinløfting.
Eneste skåret i gleden var at vinden hadde tatt seg opp til 35 knop så det var flere båter som valgte å ha folk ombord på vakt store deler av søndagen.
Nå sto det flere stillehavs øyer for tur til å bli utforsket, og en sen ettermiddag heiste vi anker fra Cooks Bay og satte kurs for Raiatea en nattseiling borte. Neste morgen åpenbarte en grønn og frodig øy seg og vi suste inn gjennom den sydligste passasjen i medstrøm. Det er nesten alltid spennende å gå gjennom passasjen i korallrevet 😱. Vel inne la vi oss ved en bøye vi fant og brukte dagen til snorkling og bading.
Neste dag var det videre opp langs Raiatea på innsiden av korallrevet. Det var noe skikkelig dårlig vær med mye vind og regn på vei, og vi hadde lyst til å nå Bora Bora før det traff oss. Vi tenkte det måtte være fint å være værfast på Bora Bora….
Vi kjørte for motor langs hele vestsiden av Raiatea og opp til nabo-øyen Tahaa før vi la oss til for natten. Neste morgen var det tidlig opp og ut på havet mot Bora Bora. Øyen ligger bare 15 NM borte, så vi ser den hele tiden og turen tar bare 3 timer. Vel innenfor atollen fant vi en perfekt moringsbøye utenfor Bora Bora Yatch Club, et perfekt sted å ri av uværet som skulle komme om et par dager. Bora Bora blir kalt for verdens vakreste øy, ikke helt uten grunn. De første dagene, mens været var relativt stille og fint viste både land og sjø seg fra sin fine side.
Det var også oppstart av Heiva, den lokale festivalen som de har på alle øyene og som varer i en måned. Det er konkurranser i lokal sang og dans, og det hele er et inferno av lyd og inntrykk for oss nordboere. Det aller stiligste er at dette gjør de kun for seg selv, innbyggerne i Fransk Polynesia, ikke for turistene. Vi var inne og så på, og det er imponerende oppsetninger, koreografi og kostymer.
Vinden begynte å ta seg opp og det blåste etterhvert så mye at Kjell valgte å bli ombord i båten. Så Katrine og Kaia tok noen utflukter alene både til byen og innover i fjellene. Vi hadde hørt det gikk an å gå inn i skogen og plukke frukt og ville se om det stemte. Det går ikke busser her, så for å komme oss dit vi vil så haiker vi. Katrine er en kløpper til det og det tok sjelden mer enn et par minutter så var vi i en bil 😀 på vei dit vi ville. Folk er hjelpsomme og vennlige og stopper så sant de har plass. Etter mye om og men og opp og ned langs skogsveier kom vi frem til at hele ryktet om frukt var oppskrytt. Men vi fikk plukket både mango, papaya og bananer som hadde blåst ned pga all vinden, så vi var fornøyde da vi kom tilbake til båten med fangsten.
REDNINGAKSJON I MØRKE OG VIND
Tirsdag skulle vinden nå toppen, og mens vi ventet satt vi flere båter inne på Yatch klubben og surfet på Internett og pratet. Vi har hatt følge med en båt, Artick Loon med to damer fra USA siden Moorea, og de lå nå rett ved siden av oss. Archer, katamaranen vi lå sammen med i Papeete hadde også lagt seg på en moring rett ved oss. Da mørket seig på ved 18-tiden tok også vinden seg opp og de aller fleste gikk i båtene. Vinden viste 25+ knop inne i bukten der vi lå relativt skjermet, og vi tenkte med gru på de som lå lenger ute.
Ved 21-tiden, i stummende mørke og mye vind banket det på skutesiden. Det var Seth fra Archer og en kompis, i dinghien, og de ba om å låne redningsvester, for båten deres var borte….. De hadde vært ute på middag og da de kom tilbake og skulle kjøre ut til båten som lå på bøye rett ved oss, så var den ikke der. En seilers verste mareritt!!!
Vi utstyrte de med vester, regnjakke, lys og en håndholdt VHF og et par minutter etterpå var også Kaia og Kjell på vei ut i vår jolle for å lete etter Archer. Dette er en stor 51fot knall rød katamaran og den hadde tydeligvis slitt seg fra moringsbøyen i den sterke vinden.
I vår lille dinghi bega vi oss ut i uværet mens Katrine ble igjen for å passe på 2K. Bare ikke hun også sleit seg nå…. Et par mil i vindretningen så vi et ankerlys på en seilbåt. Men vi hadde vært der lyset var dagen før, og visste at der var det kun et luksushotell og grunt vann så ingen båter ankrer der. Turen over bukten var stri med store bølger som slo over jollen og oss, så innen vi nådde frem var vi søkkvåte. Ganske riktig var det den flotte båten vi hadde sett lyset på, og den hadde stoppet sin ville ferd i veggen på en av bungalowene som står på stolper ute i vannet. Et par minutter senere kom Seth også, og så var det å begynne jobben med å få båten løs fra bungalowen. Terrassen og gangveien rundt huset var revet vekk, og betongpilarene som holdt terrassen hadde etterhvert skåret seg inn bak i babord pontong på båten. Så vi sto bom fast. Kjell hoppet i en av jollene og kjørte inn under bungalowen og la baugen på jollen på skutesiden til Archer og klarte å holde den stabil sånn at den ikke ble skjøvet lenger inn på betonpilaren. Hele tiden var det bølger som drev båten innover mot huset. Kaia hoppet i den andre jollen med et stort anker som ble droppet 50 meter utenfor og så tok de to i båten og la ankertauet på wichen og klarte å trekke seg utover. Samtidig hadde det kommet en jolle til, og begge to ga det de hadde på skutesiden og fungerte som side-trustere. Båten kom fri fra bungalowen, gikk på grunn flere ganger rett utenfor før vi endelig var på dypt vann. Nå var det bare spennende å se om vi tok inn vann!! Men utrolig nok var det ingen synlige lekkasjer og båten oppførte seg som den skulle i uværet. Nå var vindkastene oppi 40 knop har vi hørt og havet kokte. Kjell var fremdeles i jollen med vann langt oppover leggene, så det var om å gjøre å få han ombord til oss. Det var ikke vær å krysse tilbake til der vi lå med en lite jolle.
Da vi nærmet oss Bora Bora Yatch Club var både myndigheter og politi på plass og fikk os fortøyd ved en brygge forbeholdt frakteskipene som kommer ukentlig. Det var mange som hadde oppfattet Pan Pan meldingen og kommunikasjonen på nødkanalen, og masse folk som ville hjelpe til. Det hele sto vel på 2-3 dramatiske og heseblesende timer, og det hele kunne gått utrolig mye verre. Ingen personskader og båten flyter så alt er OK.
Etterpå har Archer blitt tatt på land på et verft på nabo øyen Raiatea for reparasjon. Hun seilte selv ned og så langt vi har hørt så er det ikke funnet strukturelle skader. Det vil si at det «kun er plastikk» og det fikser de så skaden ikke vil syntes sies det. Utrolig!! Vi tenker mye på den lille familien og håper å se de igjen på dette havet neste sesong.
Noen dager senere ga vinden seg endelig og Bora Bora viste seg igjen fra sin fineste side. Vi kunne endelig gjøre turist-greier, og sammen med våre venner fra Artick Loon leide vi sykler for å sykle rundt denne vakre øyen.
Turen tok hele dagen med diverse innlagte stopp, bading, museumsbesøk, punktert dekk, spising og sightseeing. En utrolig flott dag og en perfekt måte å se Bora Bora på.
Men nå var det nok av denne øyen, på tide å vende baugen mot Tahiti igjen. Men på veien stoppet vi på Tahaa, og igjen sammen med Artick Loon, hadde vi en sightseeing rundt øyen med Vanilla Tours. Noa kjørte oss på kryss og tvers i sin gamle jeep, fortalte om masse nyttige planter, viste oss vanilje plantasje og rom destilleri før han satte oss av igjen på ettermiddagen. Båtene lå godt fortøyd på bøyer rett utenfor huset hans og vi ble liggende til neste dag. Her sa vi farvel til våre venner som skal vestover og satte baugen mot Tahiti. Katrine skal snart hjem, det har allerede gått en måned – hvor ble tiden av?
De siste dagene lå vi på anker utenfor Taina Marina og på land rett innenfor hadde de avslutningen av Heiva festivalen. Denne helgen var det idrettsfestival, og vi var på land og så på verdensmesterskap i steinløfting, klatring i kokospalme, spydkasting på kokosnøtt og skrelling og deling av kokosnøtt. Kjempe artig og igjen et lokalt arrangement som ikke er laget for turistene men for lokalbefolkningen.
Men alt har en ende, og også ferien til Katrine. Det var med tungt hjerte mamma fulgte henne til drosjen lørdag kveld 💕.
Jorden rundt med 2K 