Jorden rundt med 2K

Tuamotoøyene eller Tuamoto Arkipelago i Fransk Polynesia er den lengste kjeden av atoller i verden, og dit skulle vi nå som Marqueses var et avsluttet kapittel for denne gang. Vi heiste seil fra Nuku Hiva en ettermiddag, og innen mørket falt på hadde vi fin kurs og vind mot atollene. Det tok oss 3 døgn med fantastisk flott seiling før vi så åpningen i revet på atollet Ahe. Vi har lest og lært at en del av de små passene – åpningene i korallrevet – kan være lunefulle med mye strømninger, og at det er best å gå gjennom på «slack tide», det vil si idet det snur mellom høyvann og lavvann (eller omvendt). Vi ankom Passe Tiareroa, som er den eneste åpningen i denne atollen, akkurat idet tidevannet snudde og hadde en lett og fin ankomst. Men det var ikke fritt for at pulsen var litt høyere enn normalt idet vi entret vår første atoll 😳.

Innenfor revet var det helt flatt hav selv om det blåste en god del. Vi kjørte forsiktig ned til den eneste byen som er her, og kastet anker godt beskyttet av et nytt lite rev inne i lagunen. Her lå vi godt og hadde blått, klart vann rundt oss.

Etter litt mat og et par timers søvn var det på tide å strekke på beina. Vi hadde hørt mye fint om atollene i Tuamotos, vennlige gjestfrie mennesker som tok i mot turistene. Vel, vi vandret rundt i den lille landsbyen uten å se særlig mye mennesker eller at det skjedde noe som helst. De vi traff var hyggelige og smilte og hilste, men vi ble ikke overfalt med blomsterkranser og franske kyss på kinnet. 🌼

Vi ble liggende her i tre dager, var på land og fikk handlet litt mere mat og snorklet og badet langs revet.

Så fikk vi høre om en restaurant på andre siden av atollen som visstnok skulle være en av de beste på Tuamotosøyene, og siden det var lenge siden vi hadde spist veldig godt på restaurant bestemte vi oss for å dra dit. På veien måtte vi ha utkikk på baugen og snirkle oss mellom korallhoder for ike å gå på grunn. Vel fremme viste det seg å være en liten, flott resort som til og med hadde en moring-bøye som vi kunne fortøye til.

Det var en flott resort og vi var velkommen på land og rusle rundt på området. Middag ble bestilt og her, som på mange små resorter, er det felles bespisning av alle gjestene. Et sosialt tiltak for gjestene og en betydelig enklere logistikk med maten for restauranten. Så vi fant oss selv med en velkomstdrink sammen med 8 gjester som (selvfølgelig) snakket fransk. Og vi må innrømme at skolefransken til Kaia ikke duger til small-talk. Men gjengen tødde opp etterhvert og før kvelden var over kunne de faktisk snakke litt engelsk alle sammen. Det gjentar seg stadig, og vi tror at når Kaia tør stotre seg frem på sin Fransk så tør det begi seg utpå med sin engelsk 🤣

Vi hadde to flotte kvelder med disse, og dagene gikk med til å rusle på land, hårklipp (vi klipper hverandre….), skifte sink på propellen og reparasjon av Water-makeren. Den lagde noen stygge lyder så vi turde ikke bruke den mer, så Kjell måtte demontere hele saken for å finne feilen. Det viste seg at det ikke var selve motoren eller andre vitale deler som var ødelagt, men motorfestet på el motoren som holdt motoren fast til underlaget hadde rustet i småbiter med det resultat at motoren sto og «hoppet» da vi la på trykk. Nytt feste hadde vi ikke men Kjell mekket et nytt av en aluminiumsplate som han tilfeldigvis hadde ombord….. Samtidig benyttet vi anledningen til å pusse rust og male opp noen deler og å skifte olje på høytrykkspumpen. Godt med alt som er gjort.

Sinken på propellakslingen var det ikke mye igjen av nå, og vi hadde ventet på «det perfekte forholdet» for å skifte. Jobben må gjøres under vann og det krever at det ikke er bølger. Her, utenfor The Pearl Lodge var det blikkstille og perfekt. Vi monterte kompressoren som vi har til å gjøre småjobber på båten under vann, og en liten halvtime senere var det gjort. Og godt var det for det var ikke mye igjen.

Kompressoren kjøpte vi av Irene og Svein på SV Lovinda Too da vi traff de i Karibien. Det er en liten kompressor som står i båten og produserer luft, og så har vi to lange slanger koblet på der med dykker-regulatorer i enden. Med de kan vi gå ned til under kjølen og vaske og reparere uten å måtte dra frem fullt dykkerutstyr og bruke opp luften i tankene. Genialt!!

Tidlig om morgenen 9 juni kastet vi fortøyningene og bega oss mot utgangen av atollen igjen. Tidevannet snudde ved 11 tiden og vi skulle ut sammen med det. Nå var det farvel til Tuamotos, vi rakk ikke besøke mer enn en atoll i denne omgang for vi skal hente Katrine på Tahiti om en uke. Men vi kommer tilbake og skal bruke lang tid her senere.