Jorden rundt med 2K

Kaia, Kjell og Kjell 2 forlot Jamaica en fin ettermiddag for å seile de 550 milene sydover til Panama. De første timene gikk unna i god fart, og vi hadde gode forhåpninger for det var samme værmelding i mange dager. Men så kom den berømmelige jokeren – som hverken Kaia eller Kjell hadde regnet med…. Vi hadde kommet godt ut på havet, holdt 7-8 knop og koste oss da vi «braste» inn i motstrøm. Plutselig hadde vi en båtfart få 7,5 knop men en fart over grunn på 3,5-4, og det betyr at vi har motstrøm som setter oss tilbake 3-4 knop.  Pokker ta!! Full fart under dekk for å sjekke med alle bøker om vind og strøm i dette området, og ganske riktig, alle sier det samme : på denne årstiden er det konstant 3-4 knop nordgående strøm. Det var bare at vi hadde ikke sjekket det….. Men ikke noe å gjøre med det, det var bare å bite tennene sammen og holde ut, denne motstrømmen skulle vi ha 3/4 av distansen.

Vi gikk våre nattevakter i fullmåne, leste og koste oss om dagen gjorde det beste ut av situasjonen. Etter fire døgn og 6 timer 😄 lå vi godt fortøyd i Linton Bay Marina, Panama.

Det var en stor og flott marina – ganske nybygde fasiliteter så toalett og dusj var det fineste vi har sett på lenge. Butikk var det ikke, men det kom biler kjørende inn på området hver dag og solgte frukt, grønnsaker og bakevarer. Og så hadde de en bensinstasjon som også fungerte som den lokale puben. De solgte kalde øl til 6 kr pr boks, og utenfor sto det noen plastbord og stoler og der var det samling hver kveld ! Noen spilte Domino, noen spilte kort og andre bare snakket med hverandre – frem til klokken syv for da stengte de 😜

For å få lov til å seile i Panamas skjærgård må  i løse Cruising Permit, og det fikk vi marinaen uten problemer – bare betal 185 USD. Men så må vi også sjekke inn i landet og vise passene, og det skjer i nabo-byen Portobelo. Bussen dit gikk fra oss mens vi gjorde papirarbeid, men vi bare praiet en «local» som skulle kjøre oss alle tre for 15 dollar. Spansken til Kjell og Kjell begrenser seg til dos cerveza, så det var Kaia som forhandlet. Da vi stoppet i en by spurte hun om vi var fremme, men forsto det sånn at vi måtte ta bussen videre. Ikke helt etter avtalen, men spansken strekker ikke til for å kjefte….så det var bare å gå ut av bilen og inn i bussen.

Vi kjørte ca 20 minutter videre, og kartet til Kjell (skipper) sa vi skulle ENDA lenger men da satt Kaia foten ned. Dette måtte være feil😱. En spørre-runde i bussen og ja, ganske riktig,  vi hadde kjørt for langt. Ut av bussen, inn i taxi og tilbake til – ganske riktig igjen – den byen der vi gikk på bussen.  Vi fikk oss en fin busstur og en god latter 😳😄

Før vi dro videre var vi innom en liten øy der det bodde en del apekatter:

Ferdig med papirarbeidet så var det bare å kaste loss og begi seg mot San Blas – paradiset vi har hørt og lest så mye om.

Vi ankret opp utenfor Chimiche, badet i krystallklart vann og nøyt å ha kommet frem til drømmen

Så var det å ta en tur på land og utforske paradis-øya:

Molaene bruker kvinnene til å sy  bærestykker  i de tradisjonelle klærne sine. Vi turister kjøper og rammer inn, syr vesker og puter eller andre nyttige ting.

 

Vel ute i 2K igjen fikk vi besøk av hummer-selgere – og de avviste vi for prisen var hårreisende. Så kom Vernacio mola-selger, og han ble invitert om bord til en handel med Kaia 🙂

Vi seilte videre innover i øyriket og besøkte «Swimming pool» som virkelig levde opp til navnet sitt, og der så vi en 2 m lang  nurse-shark. Der traff vi også på ikke mindre enn fire andre norske båter, og det er ikke lite når vi tenker på at vi ikke har sett en eneste norsk båt siden vi forlot Antigua i mai (bortsett fra Vega da, som vi seilte sammen med). Så besøkte vi Green Island og til slutt Lemon Keys, den ene mer magisk enn den andre. Bildene sier sitt:

 

 

Alt har en ende, og etter en uke her i paradis var det på tide å vende baugen vestover mot inngangen til Panamakanalen. 2K måtte søke om plass for å komme gjennom kanalen og Kjell 2 (gast) skulle etter fem uker om bord vende nesen hjem til Norge.