Jorden rundt med 2K

Rio Dulce er en elv som strekker seg fra Karibiske hav og 43 km inn i landet. Der elven begynner ligger byen Livingston – og en sandbanke som er 1,8m dyp og som må passeres for å komme inn i elven. Vi har tidligere beskrevet hvordan vi, med en båt som er 2,20 m dyp, må trekkes sidelengs via fallet i masten over sandbanken (the bar) for å komme inn i elven. En opplevelse vi kunne ha levd foruten, men som vi nå har gjort to ganger.

Vi visste ikke helt hva som ventet oss i Rio Dulce, bare at det skulle være et hurricane safe område og at det var rimelig trygt. Vi cruisers legger igjen så mye penger og gir så mye arbeid til lokal samfunnet at å skade eller robbe en av oss er som å hugge av grenen på treet mens du sitter på den.

Vi var i elven tre uker før vi dro hjem på sommerferie, og det var noen travle uker. Det var mye å gjøre med båten før vi kunne forlate henne, og varmen og fuktigheten i regntiden i elven tok fullstendig knekken på oss så vi klarte kun å jobbe om morgenen og om kvelden. Varmen og fuktigheten tok all energien vår, så det var ikke så mye vi fikk sett eller gjort før vi reiste hjem.

I Rio Dulce er det et veldig sterkt Cruising miljø, som har «sendinger» på VHFen hver morgen og som passer på hverandre. Nyankomne mottas med åpne armer og inkluderes umiddelbart. Så da vi kom tilbake i september og annonserte vår ankomst ble vi straks tatt inn i fellesskapet. Da ble det zip-lining tur, musikk-kvelder, drink nights på elven, movie-nights, Halloween og sundowner drinks. Det var bare å hive seg med på det som passet.

 

 

Vi hadde 2K på land og fikk bunnstoffet og fikset henne under, vi fikk sydd trekk til Jollå (solen spiser opp plastikken), vi fikk masse nye venner. De vi fikk best kontakt med var Delaina og Mark fra USA, og de dro vi til Tikal og så på Maya ruinene sammen med.

 

Det er så mye som kan sies og fortelles om Rio Dulce og byen Fronteras som vi bodde med. Folket er gjestfrie og vennlige men de lever under det vi ville kalle fatteslige kår. Midt gjennom den lille byen går hovedveien, og der kjører det ustanselig store trailere og det er så trangt at du får lyst til å krølle tærne når bilene passerer deg. Frukt og grønnsaker, kjøtt og fisk, klær og sko og tortillas selges langs hovedgaten, alt i et salig kaos og virvar av støy.

Vi møtte på flere organisasjoner her i elven som hjelper de som er vanskeligst stilt. Casa Guatemala er en barnehjemsinstitusjon som huser ca 250 barn og unge, og som gir de tak over hodet, mat og skolegang. Barnehjemmet ble startet for mange år siden, og skjebnen villa at da vi hadde overnatting i Guatemala City på vei hjem i juli, havnet vi på casaen hennes. Et uforglemmelig møte med en sterk kvinne.

En annen organisasjon er Pass IT On Guatemala. Denne frivillige organisasjonen har som hovedformål å «Fight poverty with light». De oppsøker avsidesliggende landsbyer i jungelen og fjellene rundt Rio Dulce og installerer solcellepanel og batterier til å drive de sånn at landsbyene kan få litt lys. Pengene for å drifte dette kommer fra iherdig jobbing med «loppemarked» annenhver søndag for og med cruisers miljøet, donasjoner og innsamling av ting som kan selges. Pass IT On Guatemala er en organisasjon som fanget vår interesse og vi bidro med det vi kunne av hjelp og i tillegg klarte vi ved hjelp av våre venner i Norge å samle inn en god del penger. Pass IT On driver også, litt på siden, med hjelp til utdannelse for noen få utvalgte ungdommer, og vår innsamling heter 2K FUND og er øremerket utdannelse for jenter. Julia, som driver Pass IT On har lovet oss jevnlig oppdatering, så vi krysser fingrene og håper på det beste.

Tiden i Rio Dulce var helt fantastisk!! Vi koste oss masse med både gamle og nye venner. S/V Vega, som vi har hatt følge med side-om-side siden mai lå i en marina rett ved, og vi har hatt utallige deilige kvelder sammen med den flotte familien. Og så traff vi masse flotte nye venner, og vi håper å krysse hav med mange av de i årene som følger.

Da vi plutselig innså at det var tid for å dra ble det faktisk litt trist. Siden vi er avhengig av å trekkes over «the bar», det vil si sandbanken i munningen av elven, på høyvann, så må vi gå når tidevannet sier det og ikke når vi selv vil…

Delaina og Mark fulgte oss nedover elven og vi hadde et par fine dager i Texan Bay før det en tidlig morgentime var tid for å heise anker og gi seg over baren.

Det er ikke fritt for at vi gruet oss en hel del, men da Hector kom i båten sin og sa at dette er ikke noe problem, var det bare å overlate styringen til han. 15 minutter og 60USD senere var vi ute i saltvann igjen og alt var såre vel.

Var det så ingen bakside på dette eventyret?

Joda, vi kan fortelle om en varme og en luftfuktighet som til tider fullstendig tok knekken på oss, et ferskvann som var så grått og trist at vi ikke ville bade, søvnløse netter pga varmen, regnskurer av en annen verden, magesjau,  mugg i båten på både klær, puter, vegger og tak, mygg og klegg og andre kryp…. Men alt dette lever vi godt med og det er en del av eventyret. Dårlige sanitære forhold, å vaske klær i bøtte, å ikke få den maten du kunne ønske deg, alt dette er en del av det å reise og vi tilpasser oss der vi er og lever godt med det.