Jorden rundt med 2K

Etter litt over fem måneder i Rio Dulce var det utrolig deilig å komme ut i saltvann og frisk sjøluft igjen 6. november. Vi kom ikke på hvor mye vi savnet det før salt sjøluft traff oss i Belize ❤️⛵️

Etter å ha kommet ut i Gulf of Honduras, fortsatte vi nordover og inn bak barrierevet i Belize, sammen med båten Better Days med Steve og Steven ombord. De visste om en flott ankringsplass i natur-reservatet med fin snorkling, så vi fulgte etter de oppover. Med de foran entret vi en smal passasje i revet, og plutselig var vi inne på veldig grunt vann. Vi ankret opp utenfor to små øyer i Tom Owen’s cay, dog ikke helt uten litt dramatikk… På vei mot ankringsplassen utenfor de to øyene ble det enda grunnere og korallene under oss enda større. Til slutt droppet vi anker og ti meter kjetting på 2,5 meters dyp – men akk og ve – da ankerkjettingen strakk seg ut så sa det DUNK 😱og der satt vi jaggu fast på et korallode! Heldigvis kom vi oss løs etter å ha kjørt motor full fart forover og «hoppet» over korallen. Vi fikk ankeret opp i en viss fart og kom oss ut på litt dypere vann 😬 Like etterpå kom vaktene i Naturparken for å kreve gebyr for overnattingen, men de hadde heldigvis ikke fått med seg vårt lille uhell. Det innebærer nemlig kraftige bøter å skade korallrevet her.

Vel, vi snorklet i krystallklart vann før leggetid og var veldig fornøyd med livet. Dagen etter var det jolletur inn til den ene øyen, der vi så det var folk og noe som så ut som et hus bygget av konkylier. Det er masse konkylier her, og det plukkes store mengder til restaurantene. Sneglene plukkes ut og skjellene kastes i store hauger og blir bare liggende. Denne lille øyen var fra gammelt av en oppsamlingsplass for disse vakre skjellene. For en del år siden fikk et amerikansk ektepar, som bor i Belize, leie denne øyen på åremål fra myndighetene. De har brukt årene til å bygge flere små hus AV KONKYLIER og bor her ute halvparten av tiden. Det viste seg også at de hadde svenske og norske foreldre, så da ble møtet ekstra hjertelig.

Så var det videre i Belize. Vi dro til Placencia, den lille fargerike byen vi hadde besøkt forrige gang vi var her. Vi trengte sim-kort til telefonen og litt friske grønnsaker er alltid stas. Derfra dro vi videre opp langs revet, kastet anker når det nærmet seg kveld og bare nøyt livet på sjøen. Den ene kvelden klarte Kjell dessuten – endelig – å fange sin første languster 🦂rett under båten, og da var gleden stor.

Men vi hadde bevisst ikke sjekket inn i Belize fordi det kostet skjorta og var veldig korrupt, så da vi etter fem dager nærmet oss Belize City fant vi ut at det var på tide å gi seg mens leken var god. Så idet solen rant var vi ute i havet igjen med retning Mexico.Det var meldt en nordlig storm om fire dager, og den hadde vi bestem oss for å møte i Isla Mujeres, en ferie-øy rett over grensen til Mexico.

Turen oppover langs kysten tok to døgn, og vi hadde flott seiling. Det var kryss hele tiden, men god, stabil vind og skuta toget avgårde. Da vi etterhvert fikk kraftig medstøm så vi 9-10 Knop over grunn konstant. Bursdagen til Kaia kom og gikk i vaktbytter og kjip mat, det var ingen av oss som orket å være lenge i byssa.

Så var vi fremme i Mexico. For et «ferie-paradis». Hotellene lå tett i tett ved de hvite sandstrendene og det var party-, tur- og dykkerbåter over alt. Vi skjønner godt at det er anlagt en ferie-resort her for klarere vann har vi ikke sett. Det var utrolig å kjøre innover i blått, krystallklart vann over alt. Vi gledet oss veldig til å snorkle rundt her.

Men først skulle ankeret i havet og obligatorisk sjekkes med maske og snorkel før det var kveld. Neste morgen var det innsjekking i Mexico, en oppgave vi hadde fått høre kunne ta flere dager 😳. Men vi gikk modig i gang og etter fem timers vandring mellom kontorer og banker var vi «Good to go». Fantastisk – og så var det tid for bursdagsmargarita – opptil flere faktisk 😜🍹🍹

Isla Mujeres er utrolig turistifisert, men det er godt mulig å unngå de hotteste stedene. At partybåtene durer inn og ut hele dagen med musikk og glade mennesker er bare koselig, det samme er alle båtene med turister som skal snorkle på de flotte korallrevene. Vi bare menget oss med alle andre og hadde flotte timer i vannet.

Så kom onsdagen og den varslede stormen. Advarsler om dårlig hold for ankeret i grunnen, gjorde at vi hadde et ekstra dykk ned for å sjekke før stormen traff, og ankeret var helt begravet i det som så ut som sand. Perfekt tenkte vi, her ligger vi trygt. Så vi laget middag og satt og spiste da vinden traff – og minutter etterpå gikk ankeralarmen!! (En alarm på mobilen som via GPS-signaler måler avstand til ankeret. Går vi utenfor en gitt avstand går sirena).

Vi kommer oss ut i tussmørket og Kaia starter motoren og får båten bort fra naboen som plutselig var veldig nærme, mens Kjell heiser ankeret. Grei skuring tenkte vi – og så gikk det galt. Vi kjørte feil og plutselig satt vi fast i sand/mudder – bom fast i 45-50 knops vind og det var blitt bekmørkt. Som om ikke det var nok så hadde vi grunna rett ved en annen båt (uten folk ombord) og den dreide nå mot oss og begynte å dunke inn i siden. Som dere skjønner var ikke dette et blivende sted! Vi heiste derfor full genoa for å krenge båten samtidig som vi vekselvis kjørte full fart forover og bakover samtidig som en av oss sprang med fendere langs siden for å dempe treffene fra den andre båten. Sakte, sakte men sikkert humpet vi oss cm for cm mot dypere vann, og etter 5-6 timer var vi løs og kom oss ut på dypere vann.

Vi forsøkte å ankre igjen men det var ikke mulig å få ankeret til å sitte, så vi kjørte frem og tilbake i samme spor i flere timer mens vi vurderte hver eneste brygge og utstikker vi passerte. Et par timer før dagslys bestemte vi oss for å prøve å legge til på en flott, privat brygge for å få et parvtimers hvile før dagslyset kom. Selvfølgelig kom vaktene springende for å jage oss, men hell i uhell så ødela vi bryggen litt med ankeret vårt da vi la til, så da sa de vi måtte bli liggende til sjefen kom neste morgen. Det var ikke oss i mot, vi var ganske slitne begge to….

Neste dag betalte vi noen dollar for ødeleggelsen, og siden været fortsatt var like ille fikk vi bli liggende i to netter til – fantastisk greie folk!!

Da vinden løyet litt hadde vi fått plass i nabo-marinaen for ut på anker ville vi ikke igjen!! Det var mange båter som dregget den natten, og Better Days som vi hadde følge med ut av Rioen hadde også gått på grunn og ble liggende der i tre dager.

Marinaen var et eventyr!  Jeg skriver ikke så mye, men se på bildene 😁.

 

Men en ting vil jeg fortelle om – Thanksgiving! Marinaen svingte opp med 8 kalkuner som de ga til de ansatte, og så lagde de ansatte festmåltid for familiene sine og alle som bodde i marinaen og på hotellet. Vi betalte en liten sum, hadde med oss en liten «side-dish» (vi hadde nybakt focaccia) og fikk et fantastisk måltid mat. Det gikk i spansk og engelsk og tysk og fransk som en stor familie. En fantastisk gjestfrihet og opplevelse!!