Jorden rundt med 2K

Hahiti besetter den vestlige tredjedelen av øya Hispanola i  Store Antillene i Karibien. Denne delen av øyen har mye fjell og skog, og kulturen er enn blanding av Fransk og Afrikansk.

Hahiterne er svært stolt av sin bakgrunn som den første uavhengige svarte republikken i verden i 1804, etter flere slaveopprør. Hahiti hadde, som de fleste karibiske øyer, slaver som var tvangsflyttet fra Afrika, men på denne øya var opprørene mer langvarige og etter at det hadde vært en epidemi av Gul Feber forlot europeerne øya og friga slavene. Da landet ble fritt og skulle lage flagg, sier historien at de tok den Franske trikoloren og fjernet den hvite stripen. Det røde som sto igjen symboliserte blod, dvs krig, og det blå symboliserte himmel, dvs frihet. Det var alternativene.

Hahiti er sannsynligvis det fattigste landet på den nordlige halvkule, etter generasjoner med utarming av folk og land av voldelige diktaturer og gjentatte revolusjoner. Etter valget i 2006 fikk landet et demokratisk parlament og president, men de er fremdeles lutfattige og trenger hjelp utenfra for å overleve.

Ile ‘a Vache er en liten øy på Hahitis sydside, og i bukten Port Morgan ankret vi opp og fant vi et samfunn der tiden har stått stille lenge. Ankringsplassen har navnet sitt etter piraten Henry Morgan som skal ha søkt ly i denne bukten.

Vi ble møtt av doug-out kanoer som fallbøy sine varer og tjenester, de bodde i stråhytter på stranden, fisket med primitive redskaper fra primitive seilbåter og laget mat over åpen flamme.

Men samtidig hadde ungdommen mobiltelefoner med tidvis Internett og klær med amerikanske merker. Et merkelig sammensurium av tid og kultur, og veldig fascinerende. Vi hadde stadig kanoer ved siden av oss som tigget om arbeid eller solgte fangsten fra havet eller skogen, men vi hadde ikke mulighet for å handle av alle.

Vi slapp opp for små dollar, og etter å ha byttet bort det vi kunne av dykkermasker og fiskeutstyr måtte vi begynne å sende de bort. Det er begrenset hvor mange mangoer og bananer vi kan spise….

Men det må sies at vi følte oss 100 prosent trygge de dagene vi var her. Her hersker en indre justis på land i Port Morgan; du angriper ikke de du kan få jobb og penger av.

Alle var hyggelige og nysgjerrige, og de gangene vi var på land hadde vi et hale-heng av barn etter oss og ble hilst med smil over alt. Vi lærte fort å smile og hilse pent på Spansk, det var en ice-breaker, og så skyve Guri foran oss for hun kan nok spansk til å snakke med befolkningen.

Langs bukten ligger byen Caille Coq, en by som hverken har innlagt vann eller strøm. Men befolkningen sa de levde et godt liv og klaget lite. Så langt de klarte sendte de ungdommen på skole, først lokal skole en times gange fra byen, og senere på skole på fastlandet. Men det kostet mye og det var ikke hver dag de hadde råd til å gå sa ungdommen. Forbausende mange av de unge kunne engelsk, og vi knyttet til oss en 18-åring som het Benardo som vår faste hjelper.

Han fulgte oss på våre vandringer i byen, var med oss ut til fiskerlandsbyen Cayo Olya på en av øyene og på det lokale markedet i nabobyen Madame Bernard. Han var en flott døråpner og ordnet opp i alt vi trengte. Han klarte til og med å skaffe litt Internett de siste dagene 😊

Besøket i fiskerlandsbyen og på markedet var en reise tilbake i tid! Aldri har vi sett noe liknende, og det overgikk alt vi hadde trodd vi skulle oppleve. På fiskerøyen bodde 800 mennesker, de hadde skole med 64 elever og levde i stråhytter på en palmeøy omgitt av asurblått vann.

Bildene nedenfor er fra besøket vårt i fiskerlandsbyen:

Det sto masse barn og voksne og ventet på oss da vi gikk i land på stranden

Etterpå dro Guri og Kaia til markedet sammen med Bernardo, og det var mer primitivt enn vi hadde drømt om. Vi har ingen bilder derfra da stemningen ikke var sånn at vi følte det var lurt å ta frem kameraet – Hahitieren er ikke så glad i å bli tatt bilde av, de anser fotografiet av seg selv å være veldig privat.

Etter tre netter på Hahiti uten å sjekke inn i landet (!) følte vi alle at nå hadde vi strukket strikken langt nok. Det var på tide å komme seg bort mens leken var god, så vi heiste anker en fredag formiddag og kom oss hurtigst mulig ut av Hahitis farvann. Cuba neste, to dager unna.