Jorden rundt med 2K

7 mars 2021

Da vi forlot Raroia hadde vi bestemt oss for å seile til et nytt arkipelago (som en ny kommune) -Gambier. Den består av fem atoller som alle er ringet inn av samme korallrev. De er kjent for å ha de vakreste sorte perlene i Fransk Polynesia, og bare det i seg selv er jo verd å seile 800 nautiske mil sørover for.

For å bryte opp seilasen bestemte vi oss for å besøke et par av atollene på veiene, og etter ett døgns seilas var vi kommet til Ile de Hao. Det må innrømmes at hovedgrunnen for at vi stoppet her var at de hadde Internett med 4G hastighet, og det var seks uker siden vi hadde hatt skikkelig nettdekning. Abstinensene begynte å gjøre seg gjeldende

😱

Byen på Hao er den største i Tuamotos,  og atollen ble brukt til å huse den militære støttebasen for atomprøvene på Moruroa. Frankrike drev med atomprøvesprengninger her i 30 år, nærmere 200 i tallet, hvorav om lag 40 i atmosfæren, de resterende i berggrunnen under selve lagunen.  På 1960-tallet startet utbygging av infrastruktur og militæranlegg i forbindelse med oppstart av atomprøvesprengningsprogrammet, og lokal arbeidskraft ble rekruttert for å ta del i byggeprosjektene. Hao fikk flyplass, gode veier, sykehus, skole og strøm- og desalteringsanlegg. Da militærbasen ble lagt ned in2002 forlot de atollen som den var, og både veier og bygninger bærer preg av at de ikke vedlikeholdes lenger.

• 

Vi lå noen dager i Hao og fikk gjort det viktigste internett arbeidet, som å få kontakt med en agent i Fiji og begynne arbeidet med å søke innreise, samt sjekke og levere selvangivelsene hjemme i Norge. Da kontorarbeidet var gjort gikk vi igjen ut av passet og satte kursen mot naboatollen Amanu, en liten 4 timers seiltur unna. Her hadde vi hørt det skulle være veldig bra å ankre og våre venner Jan og Dough på Hannah var her allerede.

• 

Turen gikk raskt og vi kom oss gjennom det smale passet uten problemer. Alt i alt har vi ikke hatt problemer med noen av passene vi har vært inn- og ut av, så enten har vi vært heldige eller så er vi gode på planlegging 😊

Amanu var flott! Vi ankret på østsiden for å få le fra vinden, og hadde en god uke med bare deilige, avslappende dager. Ikke internett så det ble mye lesing, filmer, snorkling, spaserturer på revet og litt vedlikelhold av båten. Innimellom var vi sammen med Jan og Dough, men for det meste er det bare oss to.

• 

• 

• 

• 

Så var det tid for å returnere til Hao – forsyningsskipet skulle komme fra Tahiti med varer og vi håpet på å få tak i litt grønnsaker. Det var kun litt kål og en vissen gulrot igjen i kjøleskapet.

Fortøyd til land ble vi kjent med de lokale som bodde i den gamle administrasjonsbygningen. Fruen i huset vasket klær for oss og den 6 år gamle piken hadde daglige besøk om bord i 2K for å være sammen med Madame (Kaia 😊) De hadde timelange seanser med tegning og maling mens de sang franske barnesanger funnet på Spotify. Kaias fransk er ikke god nok til å kunne småprate med barn i dagevis, men sang og musikk er døråpnere over alt.

• 

Kvinnene I huset lagde smykker og pynt bade for salg og til den lokale, nyoppussede kirken. De satt i timesvis og tredde skjell på den mest kompliserte måten, og resultatet var fantastiske smykker og veggpynt. Før vi kastet loss kom naboene med kokosnøtter til turen og smykker som souvenirer – fantastiske gaver.

• 

• 

Etter at vi hadde fylt båten med grønnsaker; avocado, salat, tomater, kål, gulrøtter, druer, appelsiner og sikkert mye mer, kastet vi loss og satte kursen mot Gambier-arkipelagoen 550 mil lenger syd. Vi visste vi ville få motvind I 20-25 knop, men det burde ikke være noe problem, bare litt ukomfortabelt.

Etter fem timers seilas blåste det opp og vi fant det best å sette det tredje revet i storseilet, for å minske krengningen på båten. Som sagt så gjort, og idet vi strammet tauene skikkelig til revnet seilet – en vertikal revne på ca 1,5 meter og det var slutten på seilasen sørover.

Det er ikke mulig å bruke et revnet storseil, og det er heller ikke mulig å seile kryss i 4 dager uten storseil. Så vi snudde 180 grader, spridde ut de to forseilene våre på hver sin spristake og seilte med vinden rett bakfra mot Fakarava 2 døgn borte

Litt slukøret var vi selvfølgelig, men det var ikke noe å gjøre noe ved. Storseilet vårt er veldig gammelt og slitent, har vært reparert mange ganger og vi visste at det var helt på slutten av sin levetid. Så nå var målet Fakarava der vi visste vi kunne ta seilet på land og sjekke skaden, og forhåpentligvis klarer vi å fikse det sånn at det kan vare de 2000 milene til Fiji.

Stop by Hao and Amanu on our way to the Gambier Archipelago

When we left Raroia we had decided to sail to a new archipelago (like a new municipality) – Gambier.  It consists of five atolls that are all encircled by the same coral reef.  They are known for having the most beautiful black pearls in French Polynesia, and that alone is worth sailing 800 nautical miles south.

To break up the voyage, we decided to visit a couple of atolls, and after a day sailing we arrived at Iles de Hao.  It must be admitted that the main reason we stopped here was that they had internet with 4G speed, and it was many weeks since we had had proper internet coverage.  We started to feel the abstinences 😱

We spent a few days in Hao and did the most important internet work, such as getting in touch with an agent in Fiji and starting the work of applying for entry, as well as checking and delivering the tax returns at home in Norway. After that we sailed out of the pass again and set course for the neighboring atholl Amanu, a short 4 hour sail. Here we had heard it would be very good to anchor and our friends Jan and Dough at Hannah were already there.

We got through the narrow pass without any problems. All in all, we have not had any problems with any of the passes we have been in and out of, so either we have been lucky or we are good at planning 😊

Amanu was great! We anchored on the east side to shelter from the wind, and had a good week with just lovely, relaxing days. No internet so there was a lot of reading, movies, snorkeling, walks on the reef and some maintenance of the boat. Occasionally we met with Jan and Dough, but for the most part it’s just the two of us.

Then it was time to return to Hao – the supply ship was coming from Tahiti with fresh food and we were hoping to get some vegetables. All that was left in the fridge was some old cabbage and a tired carrot.

As previously stated, Hao was an old military base, and they had also built a jetty for their boats and cruiser can use and we maneuvered in carefully and got moored ashore without any problems. Lovely to just be able to get off the boat without having to go in the dinghy.

We stayed here for a week and got to know the locals who lived in the old administration building. The lady in the house did our laundry and the 6 year old girl had daily visits on board 2K to be with Madame (Kaia 😊) They had sessions with drawing and painting while they sang French children’s songs from Spotify. Kaia’s French is not good enough to chat with children for days, but singing and music are door openers everywhere.

The women in the house made jewelery and decorations both for sale and for the local, newly renovated church. They sat for hours and worked with shells in the most complicated way, and the result was wonderful jewelry and wall decorations. Before we left, the neighbors came with coconuts for the trip and jewelry as souvenirs – wonderful gifts.

After we had filled the boat with vegetables; avocado, lettuce, tomatoes, cabbage, carrots, grapes, oranges and probably much more, we headed for the Gambier archipelago 550 miles further south. We knew we would get headwinds of 20-25 knots, but that would not be a problem, just a little uncomfortable.

After five hours of sailing, the wind reached 20 knots and it was time to set the third reef in the mainsail, to reduce the heeling of the boat. As we tightened the ropes the sail ripped vertical about 1.5 meters and that was the end of the sail south. It is not possible to sail with a broken mainsail, nor is it possible to sail headwind for 4 days without a mainsail. So we turned 180 degrees, spread out our two foresails and sailed with the wind from behind towards Fakarava. We were of course a bit unhappy, but there was nothing we could do. Our mainsail is very old and we have repaired it many times do we knew it was at the end of its life. So now the goal was Fakarava where we could take the sail ashore and check the damage, and hopefully be able to fix it so that it can last to Fiji.