Jorden rundt med 2K

 

Vi er fremdeles i Fransk Polynesia, og har besluttet å være her en god stund til. Det er et fantastisk sted midt i Stillehavet, Paradis i ordets rette forstand, og vi kunne ikke bare haste gjennom. Så vi blir her 7-8 måneder til og ser hva landet har å by på nå når det er vår og sommer her.

De siste månedene har ikke vært helt som vanlig. Først og fremst har Kaia vært en måned i Norge i september/oktober og brukt tiden på familie, mens Kjell var alene om bord i 2K.

Kjell var først på Maupiti sammen med Wapiti og Mjolnir, og da de dro vestover mot Tonga og New Zealand ventet han en liten uke på fordelaktige vinder, og da de kom seilte han alene de 180 milene til Tahiti. En tur på 36 timer som ifølge han ikke var noe problem. Heller ikke å ankre eller reankre i Tahiti var noe problem, så det er godt å vite at vi kan håndtere 2K alene. Noen dager etter at Kaia var hjemme igjen fikk vi besøk av Siri og Magnar.

Deres 3 uker i paradis der de var innom Tahiti, Moorea, Huahine, Raiatea, Tahaa og Bora Bora skal dere få lese om når de har skrevet gjesteblogg. Men jeg kan si at vi hadde tre flotte uker.

Vi har fått lære at med sommer i Fransk Polynesia så kommer også Cyclone season 😱. Det vil si at faren for cykloner – orkaner – er til stede i november til april. Og er det noe vi IKKE vil oppleve er det en cyklon. Så vi har lest oss opp og det viser seg at i øygruppen Marqueses som ligger lengst øst har det aldri vært cykloner. Så da drar vi dit i desember til februar, og så tar vi resten som det kommer 😄👍

Fransk Polynesia er som sagt et fantastisk land som strekker seg fra Marqueses øyene helt øst (og Gambier litt lenger sør), så kommer Tuamotos og til slutt Selskapsøyene som er de som er mest kjent. Vi har vært på Selskapsøyene siden juni, besøk alle øyene flere ganger og simpelthen elsker alt vi har opplevd. Vennlige mennesker, yrende dyreliv under vann, flotte vandreturer og ikke minst møte med alle de flotte cruiserene ⛵️ som i likhet med oss er ute på de 7 hav.

Litt historie om dette fine landet 😄 sakset fra Wikipedia.

Fransk Polynesia består av fem øygrupper: Selskapsøyene, Tubuai- eller Australøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene. Øyene er av vulkansk opprinnelse og varierer fra fjellrike øyer til koralløyer og lave atoller. Det er 121 øyer, derav 76 bebodde med til sammen ca 280.000 innbyggere. Største og mest folkerike øy er Tahiti, der også hovedstaden Papeete ligger.

Øyene i Fransk Polynesia ble befolket av folk fra området Samoa som snakket polynesiske. Fra slutten av 1700-tallet ble øyene hyppig oppsøkt av europeere, og misjonærer begynte å omvende befolkningen til kristendommen. Europeiske stormakter konkurrerte om innflytelse, og i 1842 erklærte Frankrike Tahiti som protektorat. I 1880 ble øyene annektert av Frankrike og gjort til koloni.

På 1500-tallet kom europeerne til øyene, og Ferdinand Magellan, Álvaro de Mendaña, Samuel Wallis og ikke minst James Cook er kjente oppdagere som var innom stillehavsøyene. Mytteriet på Bounty er en annen kjent historie fra øyen Moorea rett ved Tahiti. Europeiske utforskere dro nytte av polynesiernes navigasjonskunnskaper og kjennskap til øyene i det vidstrakte Stillehavet, og lokale menn ble tatt med som kjentmann og tolk på reisene videre.

Kontakten med europeerne fikk store konsekvenser for de etablerte samfunnene på øyene. Europeiske sjøfarende brakte med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde immunforsvar mot disse sykdommen. Alkoholkonsum og introduksjon av skytevåpen i intern krig på øyene bidro også til å redusere folketallet, og en annen negativ følge var endring i kostholdet ved innføring av mel, ris og hermetikk. Misjonsvirksomhet og europeisk påvirkning endret også mye på kultur og samfunn.

Det er miljøutfordringer knyttet til blant annet avfallshåndtering, drikkevannsforsyning og forurensning av laguner. På enkelte øyer er korallrevene truet både av utbygging, sedimentering og forurensing, og på andre øyer trues skilpaddene av ulovlig jakt. Frankrikes atomprøvesprengning på slutten av 1900- tallet på atoller i Tuamotos har etterlatt miljøproblemer, og radioaktivt materiale er i dag samlet i 27 deponier på Moruroa. På disse atollene er det forbudt å gå på land.

Nasjonalblomsten i landet heter tiaré tahiti, og blomsten benyttes til tradisjonell hårpynt og blomster-ranker.

En annen lokal produksjon er dyrkingen av svarte perler. Fransk Polynesia har hatt 75 % av verdensmarkedet for slike perler og verdien av perleeksporten står for en stor del av landets eksportinntekter.

Reiseliv har etter hvert utviklet seg til å bli den viktigste næringsveg i Fransk Polynesia, og er særlig viktig på Tahiti, Bora Bora og Moorea.

Vi har når vært her siden mai, og har vært gjennom høsten og vinteren. Det har blåst mer enn vi var forberedt på i juni, juli, og august, men så har det blitt mye roligere. Vi har gått inn i våren i september og da roet vinden seg og naturen våknet opp av dvalen. Så de som sier at vi ikke har årstider på denne siden av ekvator må ta seg en tur og være her et helt år. Når våren kom, var det en fanfare av farger og hele naturen eksploderte. Frukt, blomster, grønnsaker og dyr – alt var «på travelt».

 

Fisk er det også nok å få tak i, spesielt tunfisk og sverdfisk, og det kjøper vi av lokale fiskere langs vegen.

Det aller meste av frukt og grønnsaker selges også langs vegen, så en spasertur er en hel handlerunde.

Her kjøpte vi «crevettes» – ferskvanns-scampi

Det hele toppet seg da hvalene kom utenfor kysten for å føde barna og la de vokse her noen måneder før de setter nordover igjen. Det er ikke få timer vi har tilbragt i Jollå eller i 2K på jakt etter hvaler. Og vi har fått se mange men dessverre ikke klart å svømme med noen. Neste år…. 😊

Gjestene våre har reist hjem til kalde Norge og vi forbereder oss på noen varme og klamme måneder lenger øst. Vi går snart inn i en varm og regnfull sommer, og det har så vidt begynt sier de lokale. Så det er bare å stålsette seg mot varmen og muggdannelsen i skap og skuffer.

Det er ikke samme utvalg på dagligvarefronten i Tuamotos og Marquesas, så vi har hatt flere handleturer til Carrefour – den store velfylte dagligvarebutikken, for å fylle opp med diverse. Så langt som mulig vil vi være selvforsynte med tørrvarer og hermetikk, sånn at vi ikke trenger å kjøpe i de små butikkene på atollene. De har ikke veldig ofte leveranser så vi føler de skal få ha maten sin mest mulig selv. Ferskvarer som brød og ost har de nok av, og det aller meste av kjøtt og fugl er frysevarer. Fisk får vi i havet eller kjøper av de lokale.

Vi har også (selvfølgelig) hatt en del ting som må fikses på 2K. Siden vi har skiftet til lithium batterier kan vi ta imot mye mere ladning enn de to solcellepanelene vi kjøpte i Stavanger ga oss. Ny teknologi har også senket prisen på paneler, og vi får mye for pengene syntes vi. De gamle panelene var hver på 80W, og ble i Tahiti erstattet av ett stort panel på 300W.

Kjell sliter og monterer panel i 34 varmegrader

Den ene gamle ble montert på dekk (og den andre som var krakelert ble gitt til en lokal bonde som ikke hadde strøm inne på Moorea. Han hadde også fått noen gamle båt-batterier og vi håper han nå klarer å produsere strøm til eget forbruk). I tillegg har vi 2 myke paneler på biminien, hver på 100W.

t bak g

Så vi har økt fra 360W til 580W på solcellene, og sammen med slepegeneratoren (Watt & Sea) gir dette oss nok strøm.

Vindmøllen som vi installerte hjemme har vi bundet ned med en stropp…..den bråkte mye og ga lite effekt hvis det var under 20 knops vind, så hvis noen vil ha den er det bare å hente…..

Da dette var i orden var vi klar for å dra, Kaia skulle bare fikse noe med symaskinen. Men den fikk ikke strøm…..og da viste det seg at inverteren, «dingsen» som konverterer båt-strøm over til landstrøm-230 volt som vi vil ha ut av kontaktene – var kokt. Rett og slett brukt opp. Så da var det på land og lete etter en ny. Det viste seg å være veldig lett, inne på området til Marina Taina (der vi lå på anker) er det en skipshandler som viser seg å ha «allt», inkludert inverter. Prisen er en annen ting, han vet å ta seg betalt av oss som bare må ha! Så Kjell måtte trekke enda flere ledninger, banne enda flere ganger over trange rom og alt for små skott, men til slutt var alt på plass og det var igjen strøm i kontaktene.

Mens Kjell trekker ledninger fikser Kaia en masse annet. Bomtrekket er revnet flere steder og sys for hånd, bensintanken til påhengsen i Jollå begynner å bli sliten på grunn av den sterke solen og trengte et trekk, Jollå lakk luft og trengte litt liming og ettersyn og så hadde vi en del skittentøy etter gjestene, og vi må på land og finne vaskemaskin. Som dere skjønner, er vi ikke arbeidsledige.

Trekk til SUP brett og bensintank i Jollå ferdig. Solen er nådeløs og ødelegger mye, men det hjelper å pakke tingene inn.

Tidlig i vår oppdagelse av Fransk Polynesia skjønte vi at de har «et tredje kjønn». Vi ble oppmerksomme på uvanlig mange menn som var utrolig feminine, de fleste med diskret sminke og feminine klær og fakter, til de som var helt kledd i kjoler og høyhælte sko, men som uten tvil var menn. Disse kalles for Maohi eller Mãhû, og er «tredje mannspersoner med tradisjonelle spirituelle og sosiale roller i kulturen». De har ikke seksuelle forhold til menn – det er en annen inndeling og kalles for Aikãne. Mãhû har alltid vært en kjent og respektert del av befolkningen, men til tross for masse lesing og sjekking har vi ikke helt klart å finne ut av hvorfor det er sånn. Noen steder står det at hvis en familie kun fikk gutter ble den siste gutten oppdradd til jente, for de trenger hjelp i huset. Andre steder står det at førstefødte gutt fikk denne oppdragelsen, men det virker litt urealistisk. Da skulle det vært enda flere å se i bybildet. Men at de har hatt en viktig rolle inntil nå i nyere tid er utvilsomt. De har vært bevarere av kulturelle tradisjoner og respekterte lærere. Det var også Mãhû som hadde rollene som gudinner i hula-dansene som fant sted i templene, steder der kvinnene ikke hadde adgang. Vi leser i nyere skriverier at det ikke er like lett å være Mãhû i dag, og at mange av de blir trakasserte og «satt i bås». Men vi ser de over alt enten vi er i byen eller på landet, som kelnere, i turist-paviljongen, i nærbutikken og på kjøpesenteret.