Jorden rundt med 2K

Det er mange ting å tenke på når vi er i en atoll omkranset av skarpe korallrev. En ting er å komme seg trygt inn og ut av passet. På Maupiti er dette spesielt viktig, da det kan være forbundet med stor fare å forsøke seg på passet hvis bølgene er over 1,5 meter og vinden over 15 knop. Faren er at båten kan bli tatt av en bølge og kastetopp på korallrevet, og da er man i «deep shit»….
Siden Kaia hadde avreise til Norge fra Tahiti 11 september hadde vi plutselig en tidsplan å forholde oss til, for Tahiti lå en drøy dags-seilas sørover. Kjell ville gjerne bli i denne vakre atollen deler av tiden Kaia skulle være hjemme, istedenfor å ligge på anker utenfor storbyen Papeete på Tahiti. Dermed måtte vi finne alternativ transport for Kaia til Tahiti. Vi forsøkte å få flybillett fra Maupiti til Tahiti, men med kun tre flyavganger i uken var alt fullt de tidspunktene vi kunne tenke oss, så da ble det å gå i tenkeboksen. Resultatet ble å forlate Maupiti 12 dager før flyavgang mens været tillot at vi gikk ut av passet, for å seile fire timer til Bora Bora og «henge» der til flyavgang til Tahiti den 9. Det kunne vært verre…..🤗

Det viste seg at våre gode venner Helen og Andreas på Wapiti også var på Bora Bora, så vi hadde velkomstkomitee da vi fortøyde i en moring utenfor Bora Bora Yatch Club.

Så fulgte en fantastisk uke på Bora Bora. Forrige gang vi var her blåste det en kraftig kuling/storm i en drøy uke over øyriket, og vi ble liggende mer eller mindre værfast på en moring utenfor Yatch cluben. Denne gangen viste værgudene seg fra sin gode side, og vi fikk flyttet oss rundt og sett hvorfor Bora Bora kalles verdens vakreste øy.

Vi hadde sannsynligvis ikke kommet oss til denne ankerplassen uten hjelp fra våre venner. Det er ganske grunt på vei hit, vi må kjøre rundt nesten hele Bora Bora, og med vårt dyptgående på 2,2-2,3 er det usikkert om vi hadde gått alene. Men med Wapiti trygt foran oss for å måle dybden og en av oss på baugen for å se etter korallhoder, kom vi oss trygt ut til denne paradisbukten.

Vannet var krystallklart, ca 27 grader og ikke mye verken vind eller bølger. vi hadde hørt at det var Eagle-Rays her som en kunne snorkle med, så første morgenen var vi tidlig ute og dro «på leting». Det var egentlig bare å følge etter jollene til charter-båtene som hadde kaptein med seg, for de visste hvor de skule dra for å fine fiskene. Så vi hadde en flott morgen med majestetiske fisker – og en vanvittig strøm i vannet det var nesten litt vanskelig p klare p svømme tilbake til jollen (så det overlot vi til Andreas…)

Neste utflukt var til korall-hagen en liten dinghi-tur unna.

Etter flere dager med dykking og bading var det på tide med en rundtur på øyen. Vi hadde leid sykler og dro inn tidlig på morgenen. På denne siden av øyen er det ingen dinghi dock (sted vi kan parkere jollen), men vi hadde snakket med noen lokale og fått lov til å dra jollen opp på deres private strand. Folk er SÅ hyggelige og imøtekommende.

Det hadde blåst opp en del mens vi brukte dagen på å sykle, og da det ble tid for retur med jollen (alle fire i Mini Piti-Wapiti sin jolle) skjønte vi at det ville  bli en våt tur….de neste bildene tatt av Helene sier sitt:

Siste dag på denne ankerplassen ble en rolig dag med tid for litt vedlikehold. Kjell måtte opp i masten og fikse litt og se over riggen at alt er OK. Vi tar jevnlig inspeksjon til topps for å se at ikke noe ser slitent ut.

Det ble etter hvert tid for å bevege seg mot den andre siden av øyen for at Kaia skulle ta fly til Tahiti og videre til Norge, og de to båtene skulle seile sammen over til Maupiti. Vinden tok seg opp i løpet av dagen og da vi var kommet ut av det grunne området kunne vi heise seil en stund.