Jorden rundt med 2K

Kryssingen av verdens største hav tok 26 dager, og det var to slitne og glade seilere som endelig fikk land i sikte – Atuona på øyen Hiva-Oa.

Det var en lang seilas!! Det var vi forsåvidt forberedt på, 4225 nautiske mil må nødvendigvis ta litt tid. Men vi var ikke forberedt på forholdene ute på Stillehavet. I alle bøkene vi har lest, og det er ikke få, blir etappen fra Galapagos og til Marquesas beskrevet som «sannsynligvis din beste seilerfaring ever». Sånn ble det altså ikke for oss. Vi har hatt mye vind hver eneste dag og natt etter at vi «tok til høyre» etter Galapagos. 20 knop pluss minus, og bølger på en til tre meter døgnet rundt blir det en Bumpy ride av. Innimellom hadde vi noen deilige timer når bølgene ble litt snillere eller hadde fordelaktig retning, men så var det til med humpingen igjen. Men det var det vi fikk og det vi måtte forholde oss til. Vi kunne liksom ikke gi oss fordi det ble litt slitsomt.

For å seile fra Panama til Marquesas er det flere ting som vi måtte ta hensyn til, som vær, vind og strøm. Den «vanligste» ruten er å gå via Galapagos og så ta til høyre😜 Like etter at den nordligste av Galapagos-øyene er nådd skal vi også passere ekvator, og da går vi inn i et nytt vind- og strømsystem for den sørlige halvkule. Det som er viktig da er å finne de sørvestlige trade-vindene, ganske konstante vinder på 15-20 knop som tar deg østover. Men før det måtte vi gjennom «the Doldrums», et område der de nordlige og sørlige vindene møtes og lager litt kaotiske vær-forhold. Det kan være dønn stille, eller blåse masse og/eller regn og lyn og torden. Vi fikk alt på de 36 timene det tok oss å seile gjennom dette området, og har blitt enige om å kalle det for «en interessant opplevelse».

Vi valgte å ikke gå innom Galápagosøyene, men seile direkte fra Panama til Marqueses-øyene, en distanse på ca 4000 nautiske mil. Grunnen for å ikke besøke Galapagos var delt, dels fordi det er veldig dyrt og mye styr med myndighetskrav, og dels fordi vi heller valgte å bli ekstra lenge i San Blas for der likte vi oss så godt.

Dagene og nettene på havet blir etterhvert en rutine. Vi gikk fort inn i faste vakter; Kaia fra 1900 til 0100, Kjell fra 0100 og til 0700. Så var det litt varierende på dagtid, men vi hadde stort sett noen timer helt «fri» hver til å sove eller se film. Så skulle det lages mat og vann og det var alltid noe å reparere.

De første 8 dagene til vi rundet Galapagos var det ikke noe som gikk i stykker. Vi hadde varierende vinder, et par vindstille netter der vi tuslet sakte for motor, og ett døgn i forrykende regn, lyn og torden. Ingen ønskesituasjon til havs.

Vi krysset Ekvator etter syv dager uten at det ble gjort noe stort nummer av. En Norsk akevitt-dram til hver av oss og en til Kong Neptun, og så var det gjort. Kong Neptun får sin med ønske om en trygg seilas på hans store hav.

Så begynte uhellene. Tre ganger revnet storseilet, den siste gangen så mye at vi måtte frem med symaskinen i bølgene. Selvfølgelig skjer det om natten, og så må vi reve seil og styre på i mørket.

Heldigvis har vi montert mye lyskastere i masten så vi får lyst godt opp, men egentlig ønsker vi minst mulig jobbing om natten.

Vi seilte mye med to rev i storseilet og full genoa. Det gir god fart og lite krenging, og så kan vi enkelt regulere farten med å rulle inn litt på genoaen eller bytte forseil til cutterseil. Men «noe» er feil med veien revelinene går ut av bommen. Det er stor slitasje på tauet og vi sleit fort av ytterste strømpe. Dynemaen inni holder heldigvis men vi kunne ikke la det fortsette å slite. Så Kjell McGyver knyttet en ny»vei» ved hjelp av blokker og tau, forsterket slitepunktet og jammen holdt det ikke helt frem til Hiva-Oa.

Så røyk en av boltene som holder Watt&Sea – slepegeneratoren – på plass. Den ble fikset men et par dager senere røyk den andre. Den ble også fikset, men så røyk hele festet i rustfritt stål og da var det bare å berge restene ombord. Heldigvis hadde vi kun to dager igjen før vi ankom Hiva-Oa når dette skjedde, så det ble ikke den største utfordringen med lading av batteriene. Så lenge slepegeneratoren vår er i vannet har vi stort sett fulladete batterier hele tiden uten å kjøre motor, selv om både fryser, kjøleskap, autopilot og all elektronikk til navigering er i bruk. Dette er en ny verden etter at vi kjøpte nye litium batterier i USA.

En dag hørte vi «Kling-Klong» lyder, og det er aldri bra!! Det viste seg å være øvre rorlager som hadde skrudd seg løs – 5 av 6 skruer, så det var ned i sturommene med verktøy og fikse.

Omtrent halvveis satt Kaia og strikket da plutselig hele genoaen falt i vannet. Armer og bein og en del jobbing senere var den oppe på dekk igjen. Men hva hadde skjedd? Det viste seg at sjakkelen som holdt seilet fast på rullen hadde skrudd seg opp, og da er det ingenting som holder seilet oppe. Neste dag måtte Kjell heises til topps i masten for å hente ned rullen sånn at vi kunne heise genoaen igjen. Noen blåmerker var hele skaden, heldigvis.

 

Så begynte gassen til komfyren å svikte, det viste seg å være en sikrings-bryter som var defekt. Den hadde nok fått litt for mye saltvann på seg, og måtte bypases.

Som om ikke alt dette var nok, begynte autopiloten å skape seg de siste 5-6 dagene. Frem til da hadde hun oppført seg eksemplarisk. Vi kjører for autopilot nesten hele tiden, men forsøker å håndstyre et par timer hver dag for å la autopiloten få en pause. Men mot slutten var ikke det nok, og hun skrudde seg av helt uten noe forvarsel eller grunn, og det gjør vaktene om nettene litt uforutsigbare. Vi følte vi måtte være ute hele tiden for å få rettet opp båten før vi jibbet både storseil og genoa. Heldigvis gikk det bra hver gang.

Mat
Vi fisket hver dag og fikk nok til å kunne ha levd kun på det. For variasjonens skyld ble det kylling og kjøtt innimellom, men mest fisk. Forskjellige typer tunfisk, MahiMahi, ulike makrellvarianter og til slutt en 18-20 kilos Wahoo gjorde at vi kom til land med full fryseboks.

Vi stekte og kokte, laget Chiviche og ovnsbakte og mot slutten av turen ble det også laget fiskekaker.

Ellers var skuta stappet til lastemerket med mat og drikke. Vi har blitt advart om at «alt er dyrt» i Fransk Polynesia, spesielt alkohol. Så vi bunkret opp med øl, vin og rom, brus, mel, pålegg, middager for fryseboksen, hermetikk, goodies, kjeks, chips og peanøtter, kaffe, frukt og grønnsaker – absolutt alt vi kunne tenke oss å ha bruk for de neste månedene. Så vi har ikke lidd noen nød underveis og kan godt klare oss noen måneder til uten noe særlig handling. Bare frukt og grønnsaker ble det helt slutt på.

Det var godt å komme på land igjen. Vi lurte på om vi måtte sette sjøbein på land etter så lenge til havs, men ingen av oss merket ingen ting. Vi er velsignet sjøsterke, lager på mat og syr og fikser uten å ha snev av sjøsyke. Men det vi merket etter en gåtur på et par timer t/r byen, var at musklene ikke var helt med. Trenger litt trening for å få beina på plass igjen 😜.

Vel inne på Hiva-Oa klokken 0630 ble vi møtt av Guri og Oddvar på Vega. De var tre dager foran oss sammen med Wapiti, og vi tre båtene har hatt daglige Mail-vekslinger som en av døgnets høydepunkter.

Ett annet høydepunkt var værmeldinger fra Jan, en tidligere jordomseiler som har hjulpet oss med oppdateringer over havet.

Nå er det søvn, hvile, vask av veldig skitten båt (utvendig, alger), litt handling av frukt og grønnsaker og så lader vi opp til 17 mai feiring.