Vi kom oss til slutt ut fra Mexico 23. november og satte baugen nordover mot Cuba. Planen var Ä krysse Mexico Gulfen over til Cuba og sÄ seile langs land opp Cuba og krysse over til Florida. Flere seilere hadde sagt vi mÄtte vÊre oppmerksom pÄ kraftig motstrÞm som vi ville prÞve Ä unngÄ ved Ä gÄ nÊrme land.
Vinden vi hadde hÄpet pÄ uteble, og vi kjÞrte motor det fÞrste dÞgnet. Dette havet som sÄ mange hadde advart oss mot lÄ speilblankt over ett dÞgn. Men sÄ kom vinden, 15-20 knop aktenfor tvers og da trives bÄde bÄt og mannskap godt. Med nyvasket og nysmurt bunn gasset hun 8-10 knop mot Key West.
PĂ„ vei opp langs Cuba fikk vi igjen fisk – denne gangen en Mahi Mahi pĂ„ 8,5 kg – den stĂžrste vi har fĂ„tt!!!
Vi ankom Conch Republick – Key West en fredag ettermiddag etter snaue tre dĂžgn i havet, og fikk ut ankeret i god tid fĂžr mĂžrket. Key West er en by i Florida Keys i Florida i USA. Byen er det sĂžrligste punktet i Fastlands-USA og det vestligste tettstedet i Florida Keys. Conch (nĂ„ Key West) var en selverklĂŠrt republikk, eller egentlig en mikronasjon, i Florida Keys. OmrĂ„det erklĂŠrte seg uavhengig fra USA i 1982 etter at amerikanske grensevakter sperret den eneste veien til fastlandet. Grunnen til at veien ble stengt var at politiet ville gjennomsĂžke alle biler for narkotika og illegale innvandrere. Wikipedia. UavhengighetserklĂŠringen lever pĂ„ folkemunne og har vĂŠrt med pĂ„ Ă„ gjĂžre stedet til et viktig turist-sted.
Det viste seg at innsjekking for oss bĂ„t-turister i Key West nĂ„ var lagt ut pĂ„ en App, og da vi endelig hadde fĂ„tt lastet ned den var det fort gjort Ă„ sjekke inn. Legg inn opplysningene om oss og sĂ„ kom det en «officer» pĂ„ web-kamera og hadde 2 sekunders intervju med Captain, og sĂ„ var det gjort. Utrolig stilig. Neste dag mĂ„tte vi innom custom og fĂ„ stempel i passene, men ogsĂ„ det var fort gjort.
Vi hadde en deilig dag der vi vandret rundt i byen. Begge to har vĂŠrt her mange ganger, bĂ„de sammen og hver for oss, og det var en «bucketlist» Ă„ seile hit pĂ„ egen kjĂžl.
Det kom kalde nordlige fronter opp sÄ vi mÄtte frem med bÄde sokker (takk til Kaias mamma) og dyne. 16 grader om natten
Tirsdag 27, som var dagen etter vi ankret opp, var det igjen meldt veldig sterke nordlige vinder. Ankerbukten her var ikke skjermet for nordavind, og vi var usikre pÄ bunnforholdene, sÄ da vinden Þkte utover ettermiddagen fant vi det best Ä komme oss ut i bÄten. Det dro seg til skikkelig, og vi holdt oss om ord og fulgte med helt til det grydde av dag. Da sitter vi gjerne ute noen timer og fÞlger med pÄ over-ett merker pÄ land for Ä se om vi flytter pÄ oss, og sÄ fÞlger vi med pÄ tracken pÄ kartplotteren.
I tillegg har vi ankervakt pÄ mobilene. Det er en app som vi setter i en viss radius fra der ankeret er, gjerne litt lenger enn ankerkjettingen vi har ute, og flytter vi oss utenfor den radiusen gÄr det en kraftig alarm.
I sÄnn vind som vi hadde den dagen, 30-35 knop og en dybde pÄ 7 meter, sÄ hadde vi ute fÞrst et anker pÄ 30 kilo og sÄ ca 50 meter kjetting. SÄ mye kjetting fordrer selvfÞlgelig at det er god plass mellom bÄtene, en fÄr vi det til sÄ kaster vi ut MYE kjetting for da ligger vi godt pÄ vekten av den i tillegg til ankeret.
2 desember hadde vinden lagt seg sĂ„pass at vi kunne legge turen videre opp langs Florida Keys og opp til Fort Lauderdale. Hovedgrunnen til at vi reiste til USA var at vi trengte en del nye viktige deler til bĂ„ten, og det meste er enkelt Ă„ fĂ„ tak i her. SĂ„ vi hadde nye Lithium batterier og ny Genoa pĂ„ vei til en adresse i Fort Lauderdale, og gledet osstil Ă„ fĂ„ det ombord đđ»đ
Turen opp gikk som en drĂžm. GolfstrĂžmmen gĂ„r her og vi havnet heldigvis i den!! Med storseil og genoa gikk vi 10-11 knop over grunn det meste av turen đ€. Vel fremme hadde vi blitt anbefalt Ă„ ankre opp i en sidearm til en av kanalene, Lake Sylvia, men det var sĂ„ grunn innseilingen at vi mĂ„tte inn pĂ„ hĂžyvann. Siden vi hadde seilt sĂ„ fort kom vi alt for tidlig, og ble liggende og cruise frem og tilbake i kanalene noen timer. Til slutt gikk Kjell i Dingien med fish-Finderen, det portable ekkoloddet som nettop er tatt med til sĂ„nne situasjoner, og med den fant han den beste veien inn til ankerbukten.
Vi er medlem av en klubb som heter Ocean Cruising Club, og de har Port Officers rundt om i verden. Rollen til disse er Ä ta vare pÄ sÄnne som oss og hjelpe oss hvis det er noe vi trenger. Pam, som selv har seilt jorden rundt, er Port Officer i Fort Lauderdale, og vi hadde fÄtt bruke hennes adresse for Ä fÄ tilsendt varene vÄre. SÄ etter at vi hadde ankret opp besÞkte vi henne, og i ukene som fulgte gjorde hun nesten julenissen misunnelig. Vi hadde daglige leveranser av utstyr som vi mÄtte ha/hadde lyst pÄ.
I Fort Lauderdale fikk vi ogsĂ„ tatt 2K pĂ„ land igjen (i Playboy Marina…) for Ă„ sjekke om hun hadde tatt skade av grunnstĂžtingen i Mexico. Vi fant ingen skader, men nederste del av kjĂžlen var sandblĂ„st for bĂ„de bunnstoff og expoxy sĂ„ dette mĂ„tte pĂ„ igjen. I tillegg var ankerkjettingen som var ny da vi forlot Norge, sĂ„ rusten at vi ikke turde stole pĂ„ den de neste Ă„rene
i Stillehavet. Det mÄ sies at da vi sendte bilde av hvordan den sÄ ut til der vi hadde kjÞpt den, fikk vi straks en unnskyldning og pengene tilbake pÄ konto. SÄ vi kjÞpte ny her i FL, levert mens vi var pÄ land.
Vi var lykkelige for ny ankerkjetting i 10 minutter…sĂ„ fant vi ut at den ikke passet pĂ„ ankerwinchen…đ±đ€ . Vi hadde 10mm ankerkjetting fra Norge, og her fikk vi levert 3/8′ – noe som skulle vĂŠre kompatibelt. Men den gang ei, det var en Ăžrliten forskjell men stor nok til at vĂ„r gamle slitne ankerwinch ikke klarte det. Kapellaren, hjulet som ankeret skal gripe i nĂ„r vi heiser og senker, gikk faktisk opp i sine enkelte faktorer, sĂ„ der satt vi…. Pam, som vi har nevnt tidligere, hadde kontakter og som et julens under klarte vi Ă„ fĂ„ sendt en ny ankerwinch som passet i bĂ„ten mellom 23 og 27 desember. At den var blitt Ăždelagt i transporten er et annet kapittel men det ble ogsĂ„ fikset pĂ„ to dager!!!
