Jorden rundt med 2K

Vi ble i Las Palmas en god uke mens riggerne jobbet med nytt forstag og ny Furlex-rull.

Ny Furlex 304 rull nederst på forstaget

Toppen av forstaget

Rigger i toppen av masten

Det gjorde absolutt ikke noe at det tok litt tid! ARC+, som er en regatta som går fra Las Palmas via Cap Verde og til St Lucia i Karibien, hadde start på søndagen og vi fikk ta del i forberedelsene til deltagerne den siste uken. Vi har på vår vei ned hit blitt kjent med mange seilere som skulle starte i denne regattaen, og alle var på bryggene rundt oss. Så vi hjalp til der det trengtes en ledig hånd, fulgte med på handlelister for mat og drikke, klargjøring av båt, de siste riggsjekkene og så sommerfuglene den siste kvelden – nå var dagen kommet. Selvfølgelig fulgte vi båtene så langt ut mot start vi kunne med Jollå, 🚣‍♀️og det var et staselig syn med 70 startende båter og Christian Radich som lå og ventet på de litt lenger ute. På bryggen var det masse mennesker, musikk og høytalere som annonserte alle båtene så det var et skikkelig sirkus. ⛵️🎪🎭

En annen bonus var at vi fikk besøk fra Stavanger. Vår gode venninne Marit brå-bestemte seg for et besøk og lørdag kveld sto hun på brygga. Det er ikke fritt for at tårene rant hos La Capitana (nytt navn…), hjemlengselen etter kjente og kjære er nok større enn vi vil inrømme 😳

Havnen i Las Palmas var full av snopebutikker – for seilere, og de hadde alt mulig på lager på grunn av ARC. (Etter at de første 70 båtene har dradd kommer det 300 som starter to uker senere og drar rett til St Lucia – og pengene sitter løst de siste dagene). Vi fant både det ene og det andre som vi trengte, og ikke minst en helt ny del til autopiloten Wilma. Hun har kranglet med oss helt siden vi reiste hjemenifra, men nå har hun fått konkurranse! Den nye delen er pakket fint inn og ligger bak i lasterommet ved siden av Wilma til skrekk og advarsel – og vi sovet bedre om natten.

En annen bonus var Mike – en amerikaner vi fikk anbefalt til å hjelpe oss å få Mail-programmet til å virke med SSB-radioen. Vi skal kunne ta ned Grib-filer (værmeldinga-filer) ute på havet via kortbølgeradioen som vi har innstallert, men ikke pokker om vi fikk det til. Så Mike kom ombord, fant feilen og fikk alt til å virke 😄👏🏻. I samme slengen fikk han også å fikk Iridium-telefonen opp og gå, siden Skippern var opptatt med rigging. Utrolig greit å kjøpe tjenester noen ganger.

Etter at båten var erklært sjødyktig ville vi dra sydover. Været i Las Palmas var ikke så fint som vi hadde ønsket, og vi hørte om sol og varme på andre siden av øya. Så tirsdag morgen heiste vi anker og la ut sydover. Vinden skulle være akseptabel og solen skinte så det var bare å sette seil allerede innenfor moloen.

Mellom Kanariøyene er det noe som kalles akselerasjonsfelter – i disse vindfeltene kan vindenhastigheten være 10-20 knop høyer enn inne ved land. Dette visste vi, og siden det var første gang vi hadde med oss Marit tenkte vi holde oss langs land og ta det rolig-men sånn ble det ikke! Det blåste «hatter og høy» helt inne i fjæresteinene, og forsøkte vi oss litt lenger ut fikk vi 50 knop og 3-4 meter bølger. Vi seilte sikksakk med tre rev i storseilet i 40 knops vind så nærme land vi turde, og etter noen timer så vi fyret på Maspalomas.

Rett utenfor stranden var det som om noen skrudde av en bryter, og i løpet av fem minutter var det ingen vind igjen. Rare greier, men det var bare å få ned seilet og starte motoren og komme seg til Puerto Rico. På veien stoppet vi og badet i 24 graders vann, til stor glede for alle tre. Vannet i Las Palmas havn fristet ikke til bad….

Vi ble i Puerto Rico i to dager, og Marit og Kaia fikk seg en etterlengtet gå-tur og gikk til Norskeplassen. Ingen av oss hadde vært der, og det var en flott tur opp i fjellene bak Puerto Rico, og masse folk.

Neste havn var Plasito Blanco der vi hadde fått plass til å ligge til vi skulle mot Cap Verde. Det er veldig fullt i havnene på denne tiden, så vi var glade for å få en plass over lenger tid.

Gran Canaria var plassen der vi traff Stavangerfolk, både besøkende og fastboende. Utrolig koselig!

Grete, Stein og Lars Erik var på kurs her, og vi hadde en kjempekoselig middag med de i Puerto Rico. Stein Egil bor her, og tok oss på biltur rundt på øya med vandring til Roque Nublo-kongen av Gran Canaria. Det er en Stein-monolitt på toppen av et platå, nesten 1800 meter over havet. Urinbyggerne betraktet dette som det mest hellig stedet på øya, i dag er det et populært turistmål.

De neste dagene kjørte han oss så vi fikk gjort de siste innkjøpene av mat. Christian og Pia kom også innom og tok oss med på middag med feiring av Kaias bursdag etter midnatt.

En uke går fort og plutselig var det avreisedag for Marit. At hun var tilbake i båten noen timer senere fordi flyet ble kansellert var jo bonus for oss, men jeg tror hun helst ville ha reist hjem. Uansett, klokken 6 neste morgen var det nytt forsøk og da kom de avgårde.

Så fulgte noen hektiske dager for oss. Vi fikk handlet masse, og alt skulle stues rundt i båten OG så skal vi huske hvor alt er. Så måtte vi lage flere frukt- og grønnsaksnett, sette opp lebrett, klargjøre lugaren bak for det er den vi bruker på overfarter, pakke ned Jollå og tusen andre småting som er greit å gjøre mens vi ligger i havn. Men endelig var vi kare, og tirsdag klokken 1300 forlot vi fuel-brygga i Pasito Blanco og satt kursen mot Cap Verde. 772 nautiske mil i rett linje, og med gunstig værmelding regner vi med gode 6 døgn på havet.